Arkiv Fritt Vaksinevalg
Hvorvidt man skal vaksinere sitt barn eller ikke – er ikke et enkelt spørsmål. Mange forelder opplever frustrasjon og overveldelse når de begir seg inn i det vanskelige terrenget som råder i vaksinesaken.
Det finnes ingen entydelige svar til spørsmålene. Selv om det finnes rikelig med informasjon – erfarer man raskt at utsagn og konklusjoner ofte står i sterk kontrast til hverandre. Uvhengig av om kildene er offentlige myndigheter og vaksineindustri på den ene siden, og uavhengige forskere, leger og organisasjoner på den andre, vil opplevelsen av et dilemma oftest være rådenede hos foreldrene.
Polarisert vaksinedebatt
Vaksinespørsmålene er preget av polarisering, med uteblitt nyansering. Det råder tidvis en totalitær grunnholdning, hvor det i liten grad er akseptert å stille kritiske medisinske spørsmål. -Langt mindre stille seg spørrende eller tvilende til de rådende konsepter som ligger til grunn for vaksinasjonsprogrammene.
Likevel er dette ingen ny debatt. Helt siden den første vaksinen ble introdusert i 1797 har det vært til dels sterk motstand mot denne medisinske praksisen. Historisk har vaksiner også vært gjenstand for tvang og lovpålegg, med andre ord et brudd på grunnleggende menneskerettigheter og foreldrenes rett til å ta avgjørelser omkring sitt barn. Det vekker sterke følelser hos de som mener at viktige grenser blir overskredet når staten påberoper seg råderetten over barna.
De som er tillater seg å stille åpne mer kritiske spørsmål blir raskt marginalisert og kategorisert som vaksinemotstandere med antivitenskaplig grunnholdninger.
Polariseringen forringer erkjennelsesskapende dialog og fører til at mange vegrer seg for å nærme seg temaet. En faglig og redelig diskusjon blir raskt ødelagt av følelsesladet retorikk og personfokus hvor de mest nederdrektige invektiver blir brukt.
Nyansering utover to sterke motpoler vil gi mulighet for differensiert tilnærming og deltagelse i vaksineprogrammet basert på individuelle disposisjoner og behov.
Det er lite hensiktsmessig å kategrisere kritikere som “anti” når motivet baserer seg på ønske om å utøve forsiktighet omkring noe man selv – eller vitenskapen kjenner konsekvensene av.
Et slikt debattklima hindrer mange i å sette seg inn i saken og fører til at man blir fratatt muligheten til å forstå argumentene og faktagrunnlaget fra begge sider. Man har den offisielle versjonen omkring vaksiner – frembrakt av våre helsemyndigheter og farmasøytisk industri. Det blir her hevdet at vaksiner er «trygge og effektive», og det inngis forståelsen av at vaksinene er omfattende utprøvet og at bivirkninger nærmest ikke forekommer.
På den andre siden har man en stadig voksende bevegelse av de som er skeptiske til vaksiner. Den består av enkeltindivider, ulike foreninger og organisasjoner, uavhengige medisinske eksperter, forskere og et økende antall leger som retter legitim kritikk mot det vitenskapelige grunnlaget for de påstandene som fremmes av helsemyndighetene.
Foreldre har en plikt til å sette seg inn i saken.
Som forelder har man et stort ansvar når du skal ta stilling til disse viktige spørsmålene.
Det kan vise seg å bli en av de viktigste avgjørelsene du skal ta på vegne av ditt barn. Derfor har du som forelder en juridisk og moralsk plikt overfor ditt barn å sette deg grundig inn i vaksinesaken.
Valget om å vaksinere er en avgjørelse som vil kunne ha innvirkning på ditt barns helse for resten av livet. Mange glemmer at man avgir et samtykke til vaksinering, og oppfatter det nærmest som en selvfølge. (les mer om dette her)
Selv om våre myndigheter kommer med sterke oppfordringer til vaksinering – er det foreldrene selv som bærer ansvaret. Dersom barnet blir alvorlig skadet som følge av vaksinering – er sannsynligheten for kompensasjon forsvinnende liten, hvor medhold hos pasientskadenemda eller rettssystemet i all hovedsak uteblir. Dette forholde av neglekt forringer også muligheten for adekvat behandling da den utløsende årsaken i de fleste tilfeller vil befinnes seg i en blindsone uten erkjente behandlingsalternativer.
I Norge er all vaksinering frivillig.
I Norge er all vaksinering frivillig, og alle vaksiner gis som et tilbud av våre helsemyndigheter til barn via barnevaksinasjonsprogrammet. Det var opprinnelig foreldrene i fellesskap som skulle ta avgjørelsen om vaksinering. Stortinget har deretter besluttet å ta parti med den foreldren som ønsker vaksinering, den andre foreldren blir dermed fratatt all medbestemmelsesrett overfor sitt eget barns helse. I følge dagens lovverk holder det at en av foreldrene samtykker.
Helse- og omsorgsdepartementet har i brev 8. oktober 2015 kommet til at vaksinasjon som inngår i barnevaksinasjonsprogrammet må regnes som del av den daglige og ordinære omsorgen for barnet. Det er dermed tilstrekkelig at den ene av foreldrene eller andre som har foreldreansvaret samtykker til vaksinasjonen. Ved samtykke til vaksinasjon er det imidlertid et vilkår at den som samtykker har foreldreansvaret for barnet. Det følger av andre ledd siste setning.
Vaksiner skiller seg også fra annen medisinsk intervensjon ved at de gis til i utgangspunktet helt friske barn for å forebygge noe som de kanskje aldri kommer til å eksponeres for, og derav sjelden vil bli alvorlig syke av. Det hviler derfor et ekstra tungt ansvar på politikere, myndigheter og leger å sikre at det vitenskapelige grunnlaget de hevder å basere seg på, følger de høyeste vitenskapelige standarderer, samt at kunnskapshullene ikke minst rundt vaksinenes sikkerhet og toksikologiske forhold, blir gjort til gjenstand for uavhengig forskning.
Det er sjelden noen hastesak å vaksinere.
Det å vaksinere er sjelden noen hastesak da vaksiner hovedsakelig er ment som en forebyggende behandling. Av den grunn bør man sjelden føle noe tidspress i forhold til det ordinære barnevaksinasjonsprogrammet.
Det er som oftest ikke noe i veien for å utsette en vaksine noen måneder eller lenger for å gi seg selv den tiden man føler at man trenger for å ta en avgjørelse man kan føle seg trygg på.
En vaksine kan aldri angres, man får aldri trukket tilbake de stoffene man har sprøytet inn i kroppen. Det er også vanskelig å reversere effektene de ulike komponentene i vaksinen igangsetter immunologisk og i et totalperspektiv i organismen.
Ikke overlat en så viktig avgjørelse til andre.
Man skal heller ikke kun slå seg til ro med det endelige svaret man får fra annet hold, uavhengig av om denne personen er helsesøster, lege eller professor. Enhver person er bare i stand til å vurdere en sak utfra den informasjonen den personen selv sitter på. Hva hvis vedkommende man søker råd hos kun har mottatt informasjon fra en kilde eller bare repeterer de offisielle anbefalinger uten å vite noe mer? Vil det rådet du får da, være noe du vil kunne basere ditt valg på?
Helsepersonell må i stor grad basere seg på tillit til hva myndigheter og medisinske autoriteter forteller dem. De har sjelden kapasitet til å gjøre omfattende selvstendige studier omkring et gitt tema. Helsesøstre og leger vil for de flestes vedkommende kun videreformidle og innta den posisjonen som myndigheter og vaksineindustri formidler. Paradoksalt nok vil ofte foreldrene inneha mer kunnskap enn fagpersonene gitt at de erverver seg forskninsgbasert kunnskap på egenhånd.
Du blir derfor nødt til å sette av tid til virkelig å forstå hva det innebærer å ta en vaksine, du må innhente informasjon om sykdommen det er snakk om, du må få god informasjon om hva slags bivirkninger man kan forvente – både vanlige og mindre vanlige, bagatellmessige og alvorlige.
Du må videre lese på nettsidene til offentlige helsemyndigheter, men også sette deg inn i de kritiske spørsmål som blir fremmet av de industri-uavhengige medisinske ekspertene på området. Det finnes etterhvert mange uavhengige nettsteder for vaksineinformasjon hvor man finner artikler og intervjuer med medisinske eksperter, ofte utilgjengelig informasjon på offentlige nettsidene. Det har de siste årene også blitt produsert mange gode dokumentarer om vaksinesaken hvor kritiske aspekter ved vaksinering blir belyst.
Vi viser også til en rekke informative bøker på vår hjemmeside.
For mange foreldre kan det å sette seg inn i sakskomplekset gjerne ta flere måneder. Det er mange spørsmål man må sette seg inn i og ta stilling til. Det er viktig å være bevisst omkring når det spilles på frykt i motsetning til påstander som er basert på industriuavhengig forskning og informasjon.
Vår erfaring er at de som gjør en slik kunnskapsreise vil bli forbauset over alle hullene som foreligger på dette området. Det er mange uavklarte spørsmål, og så mange antagelser og utelatelser at det må reises spørsmål om grunnlaget for å inngi helsepersonell og befolkningen forøvrig troen på at myndighetsutøvelsen på vaksineområdet er tuftet på redelige vitenskapelige prinsipper.
Både det å vaksinere, og det å ikke vaksinere er forbundet med risiko. Derfor blir det problematisk når man stadig kan lese at de barnesykdommene som var helt naturlig forekommende for bare få tiår siden, plutselig skaper krigsoverskrifter i avisene og blir fremstilt som svært farlige. Her spilles det på frykt, hvor kun den ene siden av vaksinesaken får oppmerksomhet. Hva med de som for eksempel får utviklingsforstyrrelser av å ta MMR vaksinen?
Til den offentlige fortellingen har vi blitt opplært til at vi kan tilskrive vaksinene æren for fallet i barnedødeligheten i forrige århundre. Vaksinene blir tillagt en helt sentral rolle i bekjempelsen av barnedødeligheten. Dette er en forvrengt fremstilling som medisinsk-historisk er tilbakevist. F.eks. var barnedødeligheten for enkelte sykdommer sunket med over 90% på det tidspunkt det ble startet vaksinering. F.eks. var dødeligheten av meslinger falt med 99% da USA innførte meslingevaksinen i 1963.
Helsesøstre og leger opplever seg forpliktet til å oppfordre til vaksinasjon.
Lege og helsesøster har selvfølgelig de beste intensjoner når de oppfordrer til vaksinasjon, noe de også er pålagt av våre helsemyndigheter, men mange foreldre vil kunne oppleve at de blir utsatt for et utidig press, og til tider trusler hvis man ikke ønsker å vaksinere i henhold til det anbefalte vaksinasjonsprogrammet. Det gis derfor ofte et inntrykk fra leger og helsesøstre at man ikke har noe fritt valg selv om det i utgangspunktet er et tilbud som gis barn og ungdom.
Dessverre er det slik at man ikke kan forvente å få noe støtte fra helsestasjonen eller legen dersom man i utgangspunktet ikke ønsker å vaksinere, eller hvis man ønsker å lage et individuelt tilpasset vaksinasjonsprogram for sitt barn med færre vaksiner eller en individuell vaksineplan som starter senere og kanskje strekker seg lenger ut i tid, eventuelt med enkeltvaksiner framfor flerdoseinjeksjoner. Dersom du ønsker at barnet ditt skal få vaksiner med færre viruskomponenter så bør helsestasjonen eller fastlegen hjelpe deg med å skaffe til veie slike. Hvis du opplever at samarbeidet med helsestasjonen fungerer dårlig, kan du bytte til en annen helsestasjon, eller du kan velge å følge opp barnet ditt hos fastlegen. Man bør forvente å bli møtt respekt for de valgene man gjør i vaksinespørsmålet.
Er vaksinesaken ferdig utforsket?
Det at det råder tilsynelatende stor enighet på et fagområde betyr ikke at denne kunnskapsforståelsen nødvendigvis representerer sannheten. Styrken i den vitenskapelige prosessen er diskursen rundt toneangivende rådende paradigmer med sannhet og kritikken av disse. Således er den vitenskapelige prosess preget av dels kontinuerlig endring, der teorier og ideer hele tiden må omdefineres og justeres i pakt med de vitenskapelige erkjennelser som gjøres. Men ved de berømmelige paradigmeskiftene blir dominerende forståelser som ligger til grunn for myndighetsutøvelse direkte utfordret av kanskje diametralt motsatt grunnforståelser som igjen har store vansker med å få anerkjennelse. Eksemplene er mange på at det som ble fremsatt som sant på ett tidspunkt, senere viser seg å være feilaktig. Og slik vil det alltid være, spesielt på det medisinske området. Dette burde påkalle en viss forsiktig og åpen grunnholdning i forhold til å etterprøve de dominerende teoriene rundt vaksinespørsmålet. Likeledes har vi bare en beskjeden forståelse av immunapparatets geniale og komplekse funksjon og hvordan det modnes i tidskritiske vinduer som kan være helsebestemmende for resten av livet. Hvordan vaksiner griper inn dette – har vi marginal kunnskap om. Samspillet mellom tarm, tarmens mikrobiota og CNS og vaksiners mulige forstyrrende innvirkning i den normale utviklingsprosess, bør påkalle den største forsiktighet og store forskningsmidler bør skjenkes uavhengige forskningsmiljøer.
Industrien har innflytelse på vaksinepolitikken.
Det er ikke til å komme bort ifra at industrien har inntatt en innflytelsesrik posisjon overfor helsemyndighetenes vaksinepolitikk. Industrien står selv for store deler av den forskningen som bedrives på vaksineområdet, og har fått mulighet til å ha mye innflytelse på kriteriene for hvordan og hvor lenge studiene skal gjennomføres og hva som skal måles.
Vaksineindustrien følger ikke vanlig vitenskapsbaserte standard når de utfører sine studier. Det blir som oftest ikke benyttet noe ekte placebo, vaksiner blir som regel målt opp mot andre vaksiner eller vaksiner uten antigen. Mens alle hjelpestoffene som er høyst biologisk aktive får som oftest inngå i placeboet som benyttes. Det betyr i praksis at vaksinenes virkelige effekt og nytte ikke har blitt utredet på en korrekt vitenskapelig måte. Med andre ord er ikke placeboet som benyttes i svært mange vaksineforsøk biologisk nøytralt, altså inaktivt.
Media er ikke lenger en nøytral formidler.
Vi har de siste årene sett hvordan media ikke lenger innehar posisjon som nøytral formidler i vaksinespørsmål. De bærer nå heller preg av å være en aktiv aktør med ensidig propaganda omkring viktigheten av å la seg vaksinere, hvor de som stiller kritiske spørsmål fremstilles som usolidariske og kunnskapsløse. De svikter sitt ansvar i å formidle saklig og balansert informasjon. Mediene blir brukt bevisst for å påvirke folk til å la seg vaksinere, hvor gravejournalistikk for å belyse korrupsjon uteblir. En påminnelse vil være medias ensidige deltagelse svineinfluensakampanjen i 2009 og Covidsituasjonen fra 2020.
Beskrivelsen av barnesykdommene som gjøres idag, står i skrikende kontrast til infeksjonsmedisinske lærebøker bare få titalls år siden. Hvordan kan det ha seg at sykdommer man hadde et naturlig og relativt avslappet forhold til, hvor flere titalls tusen gjennomgikk sykdommene årlig, nå påkaller krigsoverskrifter i media med støtte fra myndigheter. Her er det noe som ikke stemmer.
Dette er ingen ny debatt. Frontene har vært steile siden vaksinenes barndom. Den feilaktige fremstillingen av kritikere som sekteriske, konspirasjonstenkende og uopplyste har vært et yndet våpen i debattene. Likevel har noen av de mest profilerte medisinere og høyt utdannede tenkere reist spørsmål om vaksinenes påståtte effekt, trygghet og vitenskapelige grunnlag. Her vet vi positivt at det er mange “skap-kritikere” blant leger som av høyst forståelige grunner ønsker å forbli tause, men er tilbakeholdende med vaksinering overfor seg selv og egen familie.
Gjør et informert samtykke.
Informert samtykke betyr nettopp at man har foretatt nøye undersøkelser av fakta fra ulike ståsted, at man søker å forstå så godt det lar seg gjøre hva slags medisinsk prosedyre man skal utsette seg selv og sitt barn for, hva slags bivirkninger som kan forekomme og hvilke potensielle negative og positive konsekvenser man har ved å takke nei til den medisinske prosedyren.
Uavhengig av standpunkt, vil man leve med en viss grad av usikkerhet, slik er det med mange spørsmål i livet. Likevel er betydningen av å ha foretatt et informert og kunnskapsbasert valg en trygghet og et fundament i møtet med framtiden. Ofte hører man om foreldre som har angret på at de vaksinerte, hvor det motsatte forholdet tilhører sjeldenhetene.
Redselen.
«Helsesøster spurte hvorfor jeg var så nervøs for vaksinene, og da jeg skulle svare trillet tårene. Svaret er at jeg er nervøs fordi jenta mi er perfekt. Helt perfekt slik hun er nå. Hun er en frisk, rolig og glad baby, fullstendig harmonisk og i balanse. Tenk om jeg ødelegger det! Tenk om jeg velger feil, og så skjer det noe med henne. Det er min plikt som mamma å beskytte barnet mitt, og for å gjøre det må jeg ta informerte valg. Eller så informerte valg som mulig, i alle fall.”
Tekst hentet fra “Ingunnbloggen” på Babyverden.
Illustrasjon: adobe
Flere artikler om barnevaksiner:
