Tekst: David Bell

Generalsekretæren i Verdens helseorganisasjon (WHO) forsikrer oss om at den nye pandemiavtalen («Pandemic Treaty») ikke vil innskrenke medlemslandenes suverenitet. Organisasjonen stoler nok på at slike beroligende ord vil villede oppmerksomheten og tilsløre det som i virkeligheten pågår. De som står bak og pusher agendaen om stadig nye medisinske helsekriser, planlegger å gi WHO mer og medlemsstatene mindre makt. Det vil skje hver gang organisasjonen proklamerer en ny «offentlig helsekrise som vekker internasjonal bekymring», eller at de vurderer utbruddet av en ny krise som sannsynlig eller nær forestående.

Avtalen som WHO nå foreslår, kombinert med flere nye tilleggsbestemmelser i de Internasjonale helseforskriftene (IHR), sikter mot å oppheve eller skyve til side århundrer av demokratiske reformer og fremskritt som gav individet frihet og suverenitet i en fri og suveren stat. Ubehaget vi føler ved å skulle se denne sannheten i øynene med sine komplekse konsekvenser, skaper den skjulende tåken de trenger for å kunne presse gjennom disse endringene. Det er slik demokratiet og friheten forvitrer og dør.

Hvorfor det er vanskelig å erkjenne virkeligheten
Vårt vestlige samfunn er bygget på tillit og en følelse av overlegenhet – vi skapte og bygget opp institusjonene som styrer verden, de er gode, og vi er likeledes gode mennesker. Vi oppfatter oss som humanister, talsmenn for et offentlig helsevesen, vi kjemper for sosial forståelse og harmoni, vi er anti-fascistiske og elsker friheten. Vi oppfatter vårt system som bedre enn alternativene – vi er «progressive».

Det er utvilsomt hardt for veletablerte og velutdannede mennesker i godt betalte stillinger og med sympatier for venstresiden med ett å skulle skifte syn på institusjonene og de filantropiske organisasjonene vi har beundret hele vårt liv, innse at de nå kanskje er i ferd med å plyndre oss. Samfunnet vårt er basert på pålitelige informasjonskilder, kilder vi kan stole på, og WHO er en av dem. Andre slike kilder er våre store mediekonserner. Hvis disse pålitelige kildene fortalte oss at vi blir villedet og plyndret, ville vi akseptere det. Men de forteller oss tvert imot at disse påstandene er falske, og at alt er i orden. WHOs generalsekretær i egen person forsikrer oss om det. En person som tenker at mektige konserner og superrike private givere som sponser WHO og andre helseorganisasjoner, forfølger egne interesser, at de kanskje villeder og utbytter andre til egen fordel, er en konspirasjonsteoretiker.

Det faller oss lett å tro at fortidens rike og mektige utbyttet og utsugde massene, men at det også finner sted nå, i vår egen samtid? Det er det vanskeligere å tro. Som et bevis på disse aktørenes gode vilje stoler vi på hva PR-avdelingene deres sier, og omtalene de får i mediene de selv støtter. Umoralsk adferd i stor stil er alltid noe vi forbinder med fortiden, siden vi nå er blitt så mye klokere og mer opplyste.

I de senere tiårene har vi sett hvordan enkeltpersoner hoper opp formuer like store som nasjonalproduktet til mellomstore land. De kommer sammen med våre valgte politikere bak lukkede dører i Davos. Vi applauderte gjerne smulene de så generøst lot tilflyte de mindre heldige blant oss, og innbiller oss selv og andre at alt dette er greit, er som det bør være. Vi ser hvordan de store korporasjonene utvider sin virksomhet utover landegrensene, og tilsynelatende står over lovene som gjelder for normale borgere. Vi tillater deres «offentlig-privat partnerskap»-modell å omdanne internasjonale institusjoner til leverandører av deres egne varer og produkter. Vi ignorerte dette forfallet siden PR-avdelingene deres fortalte oss at vi skulle forholde oss forståelsesfulle og unnskyldende for en åpenbart autoritær adferd, og fordi vi gjerne vil tro at de gjør dette for the greater good, altså til helhetens og samfunnets beste.

Et barn vil antagelig se gjennom fasaden til den åpenbare grådigheten bakenfor. Men det er mye vanskeligere for mennesker med mange års politisk erfaring, et nettverk av fagfeller, samt hensynet til omdømme og karriere å innrømme at de er blitt ført bak lyset og rundlurt. Dette forstår adferdspsykologene som regjeringen vår og institusjonene våre nå ansetter. Jobben deres er å holde oss fast i troen på de pålitelige kildene som de selv sponser. Vår utfordring er å sette virkeligheten over «korrekt tenkning».

Omformingen av WHO
Da WHO ble stiftet i 1946 for å hjelpe til med å koordinere reaksjonene på svære helseproblemer, hadde verden nettopp vært gjennom det siste store oppgjøret med fascisme og kolonialisme. Begge disse sosiale modellene var basert på tesen om sentralisert makt som nøkkel til å oppnå the greater good, altså det beste for samfunnet. De som betraktet seg selv som overlegne, skulle styre verden for alle dem som var mindre egnede eller verdige. WHO hevdet opprinnelig at de fulgte en annen linje.

Siden begynnelsen på 2000-tallete har imidlertid WHOs aktiviteter i tiltagende grad vært diktert av det som kalles «spesifisert finansiering». Sponsorene bak denne finansieringen inkluderer først og fremst private og korporative interesser som forteller organisasjonen hva de skal benytte sponsormidlene til. Private direktiver er greit for private organisasjoner som markedsfører og selger sine investorers produkter, men burde helt åpenbart ikke skje (a non-starter) i en organisasjon som er opptatt av å gjøre spesielle medisiner obligatoriske, stenge grenser og sette folk i karantene. Vår historiske erfaring og forståelse av den menneskelige natur sier oss at dette er galt. Men denne maktutvidelsen er nettopp hva tilleggsbestemmelsene i de internasjonale helsereglene og den nye pandemiavtalen legger opp til.

I stedet for å vurdere alternative tilnærminger ønsker WHO å sensurere meninger og oppfatninger som ikke passer inn i deres eget narrativ. Alle som stiller spørsmål ved organisasjonens virke og intensjoner, skal offentlig henges ut, latterliggjøres og skandaliseres.

Dette er ikke adferden til en organisasjon som representerer «we, the people», eller som vet at den på intellektuelt redelig vis kan forsvare og argumentere for sine handlinger. Dette er tvert imot de ytre tegn og symptomer vi alltid forbinder med intellektuell svakhet og fascisme.

WHOs innvirkning på folkehelsen
I sine anbefalinger for influensa-pandemien i 2019 uttalte WHO at man i en erklært pandemi under ingen omstendigheter skulle sette i verk smittesporing, grensenedstengninger, screening av mennesker ved inn- og utreiser eller sette eksponerte personer i karantener. De skrev dette fordi slike tiltak ville medføre mer skade enn nytte og ramme den fattige delen av befolkningen uforholdsmessig hardt.

Men i 2020 satte WHO inn hele sin innflytelse for å få gjennomført nettopp disse tiltakene, og støttet dermed også, i tett samspill med private og nasjonale sponsorer, historiens største overføring av rikdom fra lave til høye inntekter.

Ved å forkaste sine egne prinsipper overlot WHO samtidig millioner av unge jenter til nattlig voldtekt gjennom barneekteskap. Linjeskiftet medførte også økt graviditet hos tenåringer og økt barnedødelighet, og det reduserte i tillegg skolegangen for barn og bevirket mer fattigdom og feilernæring. Til tross for at de fleste barn og ungdommer var for unge til å bli rammet av Covid, og allerede hadde immunitet, stilte WHO milliarder av dollars til rådighet for massevaksinering, mens tradisjonelle prioriteringer slik malaria, tuberkulose og HIV/AIDS ble alvorlig svekket. Alt dette ble av de vestlige mediene enten ignorert eller avspist med tom retorikk. Å redde liv skaper ingen profitt, men det gjør salget av varer og produkter. WHOs sponsorer gjør det de må for sine investorer, mens WHO gjør det som må til for at pengestrømmene skal fortsette å flyte.

WHOs nye makt
Tilleggsbestemmelsene til de internasjonale helseforskriftene vil begrense suvereniteten til ethvert WHO-medlemsland som ikke aktivt motsetter seg og avviser dem. Det er udiskutabelt at hver stat dermed gir en enkelt person (WHOs generaldirektør) direkte innflytelse over sin nasjonale helsepolitikk og innbyggernes frihet. Det er hva dette dokumentet sier. De ulike landene «vil sørge for» å følge organisasjonens anbefalinger til punkt og prikke – her er det ikke lenger snakk om uforpliktende forslag eller råd.

Siden WHO ikke har noen politimakt, har de alliert seg med Verdensbanken og IMF (Det internasjonale pengefondet) som kontrollerer mye av vår (nasjonale) pengetilførsel. Den amerikanske kongressen vedtok dessuten i fjor en lov som forplikter den amerikanske regjeringen til å ta kontakt med land som ikke handler i overensstemmelse med de internasjonale helseforskriftene. Dette er ingen tomme trusler, de fleste land og befolkningen vil knapt ha noe annet valg enn å tilpasse seg.

Den virkelige makten i WHOs forslag ligger i hvordan en slik avtale kan aktiveres og anvendes ved ethvert forhold som blir erklært for å være en helsemessig trussel eller fare. De foreslåtte tilleggsbestemmelsene sier dette uten omsvøp, mens selve avtalen utvider maktområdet til «One Health» – én helse – et misbrukt offentlig helseprosjekt som kan bety eller benyttes overfor alt organisasjonene vurderer å ha innvirkning på menneskets fysiske, mentale eller sosiale helse og velferd. Heftig uvær, feilslåtte avlinger eller utbredelsen av ideer som kan gi folk stress: Hverdagslige ting som menneskene hittil alltid har klart å takle, vil nå kunne bli begrunnelse til å innskrenke (confine) befolkningens frihet eller påtvinge dem løsninger som andre dikterer.

Kjernen i alt dette er at de som sponser WHO, etter eget ønske eller forgodtbefinnende kan skape kriser som samtidig gjør dem selv stadig rikere gjennom andre menneskers ulykke og elendighet, slik de gjorde det under Covid-pandemien. Alt dette under påskudd av å «gjøre oss sikre». WHOs utroverdige insistering på at «ingen er sikre før alle er sikre», er ment som argument for at opphevelsen av menneskenes sivile rettigheter må favne bredt og vare lenge. Og adferdspsykologene er på plass for å sørge for at vi tilpasser oss og adlyder.

Se fremtiden i øynene
Vi er i ferd med å skape en fremtid hvor det å adlyde og leve i overensstemmelse (compliance) med autoritetene angivelig vil gi oss tilbake vår frastjålede frihet, mens sensur vil undertrykke all opposisjon, alle avvikende meninger. Folk som vil ønske å se bevis, som husker historiens lærdommer eller insisterer på informert samtykke, vil av WHO bli brennmerket som høyreekstreme mordere. Vi har allerede tatt skrittet inn i denne verdenen. Offentlige personer som påstår noe annet, har antagelig ikke vært våkne nok, eller de har andre motiver

Vi kan enten underdanig akseptere denne nye sykdomsbesatte verdenen, noen vil kanskje til og med omfavne den med henblikk på lønningene og karrieremulighetene den åpner for. Eller vi kan slutte oss til dem som kjemper for enkeltmenneskets rett til å bestemme sin egen fremtid, befridd fra kolonialismens og fascismens falske offentlige goder. Og i det minste bør vi erkjenne virkeligheten som omgir oss.

Om forfatteren

David Bell, seniorforsker ved Brownstone Institute, er lege i det offentlige helsevesen og biotech-konsulent i globale helsesprøsmål. Han er tidligere medisinsk medarbeider og forsker i Verdens helseorganisasjon (WHO), programleder for malaria og febersykdommer ved Foundation for Innovative New Diagnostics (FIND) i Genf og direktør for globale helseteknologier ved Intellectual Ventures’ Global Good Fund.

Artikkelen er hentet fra Brownstone Institute: https://brownstone.org/

Referanser

1 Vi vil i resten av artikkelen benytte den engelske forkortelsen for WHO for Verdens helseorganisasjon (World Health Organisation).

2 Public Health Emergency of International Concern, forkortet PHEIC og uttales som det engelske ordet fake.

3 Leseren bør bære i mente at Bell skriver fra et amerikansk ståsted og beskriver sitt eget lands avgjørende rolle i utformingen av regelverket og institusjonene som preget og regulerte etterkrigstidens internasjonale forhold.

4 Ment er organisasjonen World Economic Forum med sete I Davos, Sveits, som blant annet arrangerer en slags høyere «skolegang» for det de kaller «Unge verdensledere» (Young Worlds Leaders) for å innføre dem i den globalistiske ideologien og planene deres om en ny verdensorden. Blant de prominente «unge verdenslederne»» som deltar i denne globalistiske høyskolen, finner vi også den norske tronarvingen.

5 Public-private partnership.

6 Innledningsordene til den amerikanske konstitusjonen: «Vi, folket».

Originalteksten er publisert på Brownstone-Instituttets hjemmeside. Den blir her publisert på grunnlag av en CC-lisens 4.0.

Oversettelse gjengitt med velvillig tillatelse fra Cogito

illustrasjon: adobe