Av: Kjetil Tveit
Dette fremstår som den implisitte logikken journalist Victoria Armstrong og redaktør Gunnar Stavrum bygger narrativet sitt på i Nettavisen (1) 4. desember når de «avsanner» en kronikk i Steigan 2. desember (2).
Steigan sprer «feilinformasjon», fordi Aavitsland tidligere har kalt noe annet for «koko».
I kjent stil knyttes saken opp mot navn som Donald Trump, Robert F. Kennedy jr. og Vinay Prasad fra FDA — slik at alle elementer glir inn i kategorien “samme type folk”.
Problemet er at denne “feilinformasjonen” Nettavisen angriper ikke er ettervist i artikkelen.
Det eneste vi får er en fortelling, hvor Aavitslands generelle utsagn om feilinformasjon repeteres flere steder i teksten som erstatning for konkret motbevisning av påstandene de angriper.
LA OSS GJØRE DET RYDDIG
Nettavisen åpner på Facebook med:
«Reagerer på at det spres feilinformasjon»
Under plakaten:
«Påstår barn døde av koronavaksinen — Dette svarer FHI»
Narrativet er klart:
Noen har spredd feilinformasjon om barn som dør, og Steigan er den tiltaltalte får vi vite inni artikkelen.
Men under gjennomlesning skjer noe bemerkelsesverdig:
Ingen sted i teksten sier Aavitsland at Steigan her spredd feilinformasjon.
Alt han sier, som repeteres flere ganger i saken, i generelle vendinger, er at hvis feilinformasjon spres om vaksiner, så er det uheldig.
Dette er sant, hvem kan vel være uenig i det — men det sier ingenting om Steigan eller den spesifikke saken i Steigan som de lenker til.
Det Nettavisen gjør er en klassisk retorisk feilslutning:
«Aavitsland mener feilinformasjon er uheldig» → ergo «Steigan sprer feilinformasjon»
Det er en narrativ-operasjon, ikke faktasjekk.
Og ironisk nok — Aavitsland uttaler seg ikke engang i særlig grad om temaet Steigan-artikkelen handler om.
Han snakker om Robert Kennedy Jr. og HPV.
DET AAVITSLAND IKKE SA — MEN KUNNE HA SAGT
I desember 2024 publiserte FHI selv en pressemelding (3) om sin egen studie, som “beviste” at unge fikk 30 % lavere dødelighet av mRNA-vaksinen!
Dagens Medisin (4) og Forskning. no (5) videreformidlet dette — men unnlot å fortelle publikum at studien var en preprint som ikke var fagfellevurdert.
Den ble aldri kvalitetskontrollert.
Og ett år senere har den fortsatt ikke kommet gjennom peer review.
Her ligger ironien tungt:
Portaler som publikum oppfatter som forskningstunge og troverdige, formidler feilinformasjon gjennom vesentlig utelatelse.
Men når man skal “ta” Steigan, holder det å si at det på generelt grunnlag ville vært uheldig om “sånne” spredte feil.
Ifølge Nettavisen er det altså Steigan som driver med feilinformasjon. Hva sier det da egentlig om Nettavisen?
INNSYNSBEGJÆRINGEN — OG DEN EGENTLIGE HISTORIEN
Sist fredag sendte jeg innsynsbegjæring til FHI (6), samt en purring i går, for å finne ut:
Hvilke tidsskrifter deres dødelighetsstudie ble sendt til
Hva fagfellevurderere eventuelt har sagt
Om studien ble refusert
Om FHI selv har valgt å ikke sende den inn
Eller om prosessen har strandet
For hvis studien var så sterk at unge hadde 30 % lavere dødelighet, hvorfor:
ble den aldri publisert?
ble den aldri fagfellevurdert?
brukes den ikke i debatten?
nevner ikke FHI eller Nettavisen den som “det endelige beviset” når de angriper kritikere?
Jeg venter på svar.
Men ett poeng står allerede klart:
Når store medier ukritisk gjengir en ikke-publisert FHI-studie som fakta —
samtidig som de angriper kritiske artikler som “feilinformasjon” — da er problemet ikke skepsis i befolkningen.
Da er problemet:
et medienarrativ som opphøyer uverifiserte studier som sannhet, mens kritiske analyser blir definert som farlige.
Og når man må bruke innsynsbegjæringer for å finne ut om FHIs egen studie har kollapset i peer review, så blir spørsmålet plutselig:
Hvem er det som sprer usannheter og feilinformasjon?
DETTE ER DET EGENTLIGE ALVORET
I en rettsstat holder man ikke opp et bilde av noen og sier: «Denne typen mennesker gjør gjerne slikt.»
Man må bevise hva de har gjort — konkret, dokumenterbart, etterprøvbart.
Når medier som Nettavisen slutter å etterleve det, og i stedet dømmer med assosiasjoner, insinuasjoner og retoriske grep, så er det institusjonelt råttent.
Det Nettavisen og Victoria Armstrong gjorde her, er ikke en bagatell.
Når en redaksjon peker på en aktør som «feilinformasjon», kobler den til ekstreme eller kontroversielle personer for å svekke troverdighet, og bygger anklagen på retorisk iscenesettelse — uten å føre bevis for at feilen faktisk er begått — har vi flyttet oss milevis fra journalistikk.
I Norge er ikke begrepet «feilinformasjon» lenger deskriptivt. Det fungerer som et politisk og sosialt sanksjonsverktøy.
Det svekker tilliten til pressefriheten som institusjon.
Det er nettopp dette skillet som skiller demokrati fra autoritære kulturer.
Når pressen beveger seg over denne linjen, brytes normene som skal beskytte oss mot maktmisbruk.
Hvis man kan stemple en aktør som «farlig feilinformasjon» uten bevis, kan man gjøre det mot hvem som helst.
Da er problemet makten som definerer hvem kritikk er lovlig mot.
Det Nettavisen gjorde her er metode — og metoder sprer seg.
Artikkelen i Nettavisen må belyses, fordi den er en karikatur av normerosjonen vi nå ser — men om den er en karikatur, ligger de andre mediene ikke langt bak.
Kilde: Kjetil Tveit Facebook
illustrasjon: Kilde: Faksimile Nettavisen 5.12.25 hentet fra Steigan.no
