Vaksinere skal, skal ikke

 
 
Vaksinere skal skal ikke?
Ta ansvar – sett deg inn i saken!

Om man skal vaksinere sitt barn eller ikke, er ikke noe enkelt spørsmål, og mang en forelder har møtt på frustrasjon og blitt overveldet av å begi seg inn i det vanskelige terrenget som råder i vaksinesaken.

Det finnes ingen enkle og rett fram svar til dette spørsmålet. Selv om det finnes mye informasjon der ute, erfarer man raskt at utsagn og konklusjoner ofte står i sterk motstrid med hverandre, avhengig av om kilden er offentlige myndigheter og vaksineindustri på den ene siden, eller uavhengige forskere og leger, eller vaksinekritiske organisasjoner på den andre.

Det råder en sterk polarisering i vaksinespørsmålet.

Vaksinespørsmålet er preget av sterk polarisering hvor det gis lite rom for nyansering. Det råder en totalitær grunnholdning hvor det i liten grad er akseptert å stille kritiske medisinske spørsmål, og langt mindre stille seg spørrende eller tvilende til de rådende konsepter som ligger til grunn for vaksinasjonsprogrammene.
Men dette er ingen ny debatt. Helt siden den første vaksinen ble introdusert i 1797 har det vært til dels sterk motstand mot denne medisinske praksisen. Gjennom tidene har det også vært pålagt borgerne tvungen vaksinering noe som er et brudd på grunnleggende rettigheter og foreldrenes rett til å ta avgjørelser om sitt barn. Det vekker sterke følelser hos de som mener at viktige grenser blir overskredet når staten påberoper seg råderetten over barna.
De som er tillater seg å  stille åpne mer kritiske spørsmål blir raskt stemplet som vaksinemotstander og anti-vitenskapelig.

En slik polarisering ødelegger for en god erkjennelsesskapende dialog og fører til at mange vegrer seg for å nærme seg temaet siden det gjøres så betent. En faglig og redelig diskusjon blir raskt ødelagt av følelsesladet retorikk og personfokus hvor de mest nederdrektige invektiver blir brukt.  

Det burde ikke være kun to ekstreme motpoler i denne saken, det burde råde mange ulike måter å tilnærme seg vaksinesaken på, og mange mulige varianter av det å delta i vaksineprogrammet, helt avhengig av ulike individuelle disposisjoner og behov.

Det er lite hensiktsmessig å stemple noen som “anti” når man kun ønsker å utøve forsiktighet og være varsom med noe man eller vitenskapen ikke helt kjenner konsekvensene av.

Et slikt debattklima hindrer mange i å sette seg inn i saken og fører til at man blir fratatt muligheten til å forstå og sette seg inn i argumentene og faktagrunnlaget fra begges side. Man har den offisielle versjonen av vaksiner som blir fremstilt av våre helsemyndigheter ved Folkehelseinstituttet og industrien selv.  Der blir det hevdet at vaksiner er «trygge og effektive», og det inngis forståelsen av at vaksinene er omfattende utprøvet og at bivirkninger nærmest ikke forekommer.
 

På den andre siden har man en stadig voksende bevegelse av de som er skeptiske til vaksiner. Den består av enkeltindivider, ulike foreninger og organisasjoner, uavhengige medisinske eksperter, forskere og et økende antall leger som retter legitim kritikk mot det vitenskapelige grunnlaget for de påstandene som helsemyndighetene fremmer.

Foreldre har en plikt til å sette seg inn i saken.
 

Du som forelder har et stort ansvar når du skal ta stilling til dette viktige spørsmålet.

Det kan vise seg å bli en av de viktigste avgjørelsene du skal ta på vegne av ditt barn. Derfor har du som forelder en juridisk og moralsk plikt overfor ditt barn å sette deg grundig inn i vaksinesaken.

Valget om å vaksinere er en avgjørelse som vil kunne ha innvirkning på ditt barns helse og din familie for resten av deres liv. Det påhviler deg som foreldre å avgi et samtykke til at ditt barn skal vaksineres. (les mer om dette her)
Denne avgjørelsen er det bare dere som foreldre som kan ta, fordi dette ansvaret er gitt gjennom lovgivningen til barnets foreldre ved ethvert medisinsk inngrep. Dessuten blir det også dere alene som må bære konsekvensene av valget dere tar.

 

Ansvaret ligger derfor hos dere, – selv om våre myndigheter kommer med sterke oppfordringer til vaksinering. Hvis barnet ditt blir alvorlig skadet av en vaksine skal det svært mye til for at du vinner frem hos din egen lege, pasientskadeerstatningsnemda, i rettssystemet eller at bivirkningsnemda gir dere medhold.  
 

Det påhviler derfor enhver forelder å innhente kunnskap fra ulike kilder og sider i vaksinespørsmålet. Det er viktig å poengtere at det er foreldrene som kjenner barnet best av alle og vil være de mest kompetente i beslutningsprosessen.

 

I Norge er all vaksinering frivillig.
 

I Norge er all vaksinering frivillig, og alle vaksiner gis som et tilbud av våre helsemyndigheter til barn via barnevaksinasjonsprogrammet. Det er foreldrene i fellesskap som skal ta avgjørelsen om vaksinering. Det er derfor viktig at foreldrene lytter til hverandres synspunkter og hvis mulig setter seg inn i saken i fellesskap. Men hvis man ikke klarer å bli enige er det slik at den forelderen som ikke ønsker å vaksinere med en eller alle vaksinene har det avgjørende ordet.


Det er slik det står i loven, nettopp fordi det å vaksinere er et medisinsk inngrep som kan gi alvorlige bivirkninger, noe som krever samtykke fra begge foreldrene.

Slik har lovgivningen vært frem til i dag, 12. juni 2017, noe som er i pakt med menneskerettskonvensjonen som Norge er forpliktet til å følge. Stortinget har nå besluttet å ta parti med den foreldren som ønsker vaksinering, den andre foreldren blir dermed fratatt all medbestemmelsesrett overfor sitt eget barns helse. (Les mer om denne saken her.)

Vaksiner skiller seg også fra annen medisinsk intervensjon ved at de gis til i utgangspunktet helt friske barn for å forebygge noe som de kanskje aldri kommer til å eksponeres for, og aldri vil bli alvorlig syke av. Det hviler derfor et ekstra tungt ansvar på politikere, myndigheter og leger å sikre at det vitenskapelige grunnlaget de hevder å basere seg på, følger de høyeste vitenskapelige standarder, og at kunnskapshullene ikke minst rundt vaksinenes sikkerhet og toksikologiske forhold, blir gjort gjenstand for uavhengig forskning.
 

Det er sjelden noen hastesak å vaksinere.
 

Det å vaksinere er sjelden noen hastesak fordi vaksiner er hovedsakelig ment som en forebyggende behandling, derfor bør man ikke føle noe tidspress i forhold til det vanlige barnevaksinasjonsprogrammet.

Det er ikke noe i veien for å utsette en vaksine noen måneder eller lenger for å gi seg selv den tiden man føler at man trenger for å ta en avgjørelse man kan føle seg trygg på.

En vaksine kan aldri angres, man får aldri trukket tilbake de stoffene man først har sprøytet inn i kroppen. Det er også vanskelig å reversere  effektene de ulike komponentene i vaksinen setter i gang på hele immunapparatet og resten av organismen.
 

Ikke overlat en så viktig avgjørelse til andre.
 

Man skal heller ikke kun slå seg til ro med det ferdige svaret man får fra noen annen person, selv om denne personen er helsesøster, lege eller professor. Enhver person er bare i stand til å vurdere en sak utfra den informasjonen den personen selv sitter på. Hva hvis vedkommende man søker råd hos kun har mottatt informasjon fra en kilde eller bare repeterer de offisielle anbefalinger uten å vite noe mer? Vil det rådet du får da, være noe du vil grunne ditt valg på?
Helsepersonell må i stor utstrekning basere seg på tillit til hva myndigheter og medisinske autoriteter forteller dem, de har ofte ikke kapasitet til å gjøre omfattende selvstendige studier i et slikt tema eller mange andre temaer. Helsesøstre og leger vil for de flestes vedkommende kun videreformidle og innta den posisjonen som myndigheter og vaksineindustri formidler og vil at de skal innta. Derfor vil ofte den paradoksale situasjon oppstå at man skal ikke lese seg mye opp før kunnskapsnivået blir langt større enn hos de som er satt for å råde og  gjennomføre vaksineringen. Vi formoder at ikke mange helsesøstre f.eks ikke har inngående kjennskap til pakningsvedlegget til den enkelte vaksine.

Du blir derfor nødt til å sette av tid til virkelig å forstå hva det innebærer å ta en vaksine, du må innhente informasjon om sykdommen det er snakk om, du må få god informasjon om hva slags bivirkninger man kan forvente både vanlige og mindre vanlige, bagatellmessige og alvorlige.

Du må lese på hjemmesidene til offentlige helsemyndigheter, men også sette deg inn i de kritiske spørsmål som blir fremmet av de industri-uavhengige medisinske ekspertene på området. Det finnes nå mange uavhengige nettsteder for vaksineinformasjon hvor man finner artikler og intervjuer med medisinske eksperter og informasjon som man ikke så lett finner på de offentlige hjemmesidene. Det har de siste årene også blitt produsert mange gode dokumentarer om vaksinesaken der kritiske aspekter ved vaksinering blir belyst.
Vi viser også til en rekke informative bøker se vår oversikt her.  

 

For mange foreldre kan det å sette seg inn i dette sakskomplekset gjerne ta mange måneder. Det er mange spørsmål man må sette seg inn i og ta stilling til, det er viktig å være seg bevisst når det spilles på frykt i motsetning til påstander som er basert på industriuavhengig forskning og informasjon og er faktaorientert.

Vår erfaring er at de som gjør en slik kunnskapsreise vil bli høylytt forbauset over alle hullene som foreligger på dette området. Det er mange uavklarte spørsmål, og så mange antagelser og utelatelser at det må reises spørsmål om grunnlaget for å inngi helsepersonell og befolkningen forøvrig troen på at myndighetsutøvelsen på vaksineområdet er tuftet på redelige vitenskapelige prinsipper.

Både det å vaksinere og det å ikke vaksinere er forbundet med risiko. Derfor blir det problematisk når man nå stadig kan lese at de barnesykdommene som var helt naturlig forekommende for bare noen tiår siden, plutselig skaper krigsoverskrifter i avisene og blir fremstilt som svært farlige og til og med dødbringende. Her spilles det på frykt, og kun den ene siden av vaksinesaken får publisitet. Hva med de som får utviklingsforstyrrelser av å ta MMR vaksinen?

Til den offentlige fortellingen har vi blitt opplært til at vi kan tilskrive vaksinene æren for fallet i barnedødeligheten i forrige århundre. Vaksinene blir tillagt en helt sentral rolle i bekjempelsen av barnedødeligheten. Dette er en forvrengt fremstilling som medisinsk historisk er klart tilbakevist. F.eks. var barnedødeligheten for enkelte sykdommer sunket med over 90% på det tidspunkt det ble startet vaksinering. F.eks. dødeligheten av meslinger var falt til rundt 99% da USA innførte meslingevaksinen i 1963.

Helsesøstre og leger opplever seg forpliktet til å oppfordre til vaksinasjon.
 

Lege og helsesøster har selvfølgelig  de beste intensjoner når de oppfordrer til vaksinasjon, noe de også er pålagt av våre helsemyndigheter, men mange foreldre vil kunne oppleve at de blir utsatt for et utidig press, og til tider trusler hvis man ikke ønsker å vaksinere i henhold til det anbefalte vaksinasjonsprogrammet. Det gis derfor ofte et inntrykk fra leger og helsesøstre at man ikke har noe fritt valg selv om det i utgangspunktet p.t. er et tilbud som gis barn og ungdom.

Dessverre er det slik at man ikke kan forvente å få noe støtte eller oppbacking av helsestasjonen eller lege hvis man i utgangspunktet ikke ønsker å vaksinere, eller hvis man ønsker å lage et individuelt tilpasset vaksinasjonsprogram til sitt barn med færre vaksiner eller en individuell vaksineplan som starter senere og kanskje strekker seg lenger ut i tid eller med mer oppdelte vaksiner.
Men det er ditt valg i hvilken grad du vil følge det offisielle vaksinasjonsprogrammet. Om du ønsker at barnet ditt skal få vaksiner med færre viruskomponenter så bør helsestasjonen eller fastlegen hjelpe deg med å skaffe til veie slike. Hvis du opplever at samarbeidet med helsestasjonen fungerer dårlig, kan du bytte til en annen helsestasjon, eller du kan velge å følge opp barnet ditt hos fastlegen. Man skal kunne forlange å bli møtt respekt for de valgene man tar i vaksinespørsmålet.


 

Er vaksinesaken ferdig utforsket?
 

Det at det råder tilsynelatende stor enighet på et fagområde betyr ikke at denne kunnskapsforståelsen nødvendigvis representerer sannheten. Styrken i den vitenskapelige prosessen er diskursen rundt toneangivende rådende paradigmer og sannheter og kritikken av disse.  Således er den vitenskapelige prosess preget av dels  kontinuerlig endring der teorier og ideer hele tiden må omdefineres og justeres i pakt med de vitenskapelige erkjennelser som gjøres. Men ved de berømmelige paradigmeskiftene blir dominerende forståelser som ligger til grunn for myndighetsutøvelse direkte utfordret av kanskje diametralt motsatt grunnforståelser som igjen har store vansker med å få anerkjennelse. Eksemplene er mange på at det  som ble fremsatt som sant på ett tidspunkt, senere viser seg å være feilaktig. Og slik vil det alltid være, spesielt på det medisinske området. Dette burde påkalle en viss forsiktig og åpen grunnholdning i forhold til å etterprøve de dominerende teoriene rundt vaksinespørsmålet.  Likeledes har vi bare en beskjeden forståelse av immunapparatets geniale og komplekse funksjon og hvordan det modnes i  tidskritiske vinduer som kan være helsebestemmende for resten av livet. Hvordan vaksiner griper inn dette – har vi marginal kunnskap om. Samspillet mellom tarm, tarmens mikrobiota og CNS og vaksiners mulige forstyrrende innvirkning i den normale utviklingsprosess, bør påkalle den største forsiktighet og store forskningsmidler bør skjenkes uavhengige forskningsmiljøer.    
 

Industrien har innflytelse på vaksinepolitikken.
 

Det er ikke til å komme bort ifra at industrien har inntatt en innflytelsesrik posisjon overfor helsemyndighetenes vaksinepolitikk. Industrien står selv for store deler av den forskningen som bedrives på vaksineområdet, og har fått mulighet til å ha mye innflytelse på kriteriene for hvordan og hvor lenge studiene skal gjennomføres og hva som skal måles.
Vaksineindustrien følger ikke vanlig vitenskapsbaserte standard når de utfører sine studier. Det blir som oftest ikke benyttet noe ekte placebo, vaksiner blir som regel målt opp mot andre vaksiner eller vaksiner uten antigen. Mens alle hjelpestoffene som er høyst biologisk  aktive får som oftest inngå i placeboet som benyttes. Det betyr i praksis at vaksinenes virkelige effekt og nytte ikke har blitt utredet på en korrekt vitenskapelig måte. Med andre ord er ikke placeboet som benyttes i svært mange vaksineforsøk ikke biologisk nøytralt, inaktivt.

Media er ikke lenger noen nøytral formidler.
 

Vi har de siste årene sett hvordan media ikke lenger inntar sin posisjon som en nøytral formidler i vaksinesaken. De bærer nå heller preg av å være en aktiv aktør i det å formidle ensidig propaganda om hvor viktig det er å la seg vaksinere og at de som stiller kritiske spørsmål til vaksiner er personer som er usolidariske og har lite kunnskap.  De svikter sitt ansvar i å formidle saklig og balansert informasjon i vaksinesaken. Kritikk av vaksiner får nesten ikke lenger forvrengt informasjon om smittsomme sykdommer. Mediene blir brukt bevisst for å påvirke folk til å la seg vaksinere, og det å utøve gravende journalistikk for å belyse korrupsjon og uheldige sider i vaksinepolitikken og vaksineforskningen kan man se langt etter. Det er nok å minne om medias ensidige deltagelse i svineinfluensakampanjen i 2009.

Det påfallende er at beskrivelsen av barnesykdommene som gjøres idag  av myndigheter og leger i det offentlige rom står i skrikende kontrast til vurderingene i de samme miljøene og infeksjonsmedisinske lærebøker bare få titall år siden. Hvordan kan det ha seg at det som var sykdommer man hadde et naturlig og relativt avslappet forhold i en tid, hvor flereti-talls tusen gjennomløp sykdommene årlig, nå påkaller  krigsoverskrifter og beskrivelser i media og  hos myndigheter som i seg selv kan vekke  angstepidemier. Her er det noe som ikke stemmer – dette må du også skaffe deg rede på.
 

Dette er ingen ny debatt. Frontene har vært steile siden vaksinenes barndom.  Det er en helt feil fremstilling når det tegnes et bilde av de som reiser vaksinekritiske spørsmål som sekteriske, konspirasjonstenkende og uopplyste. Noen av de mest profilerte medisinere og høyt utdannede  tenkere har reist spørsmål om vaksinenes påståtte effekt, trygghet og vitenskapelige grunnlag. Her vet vi positivt at det er mange “skap-kritikere” blant leger som av høyst forståelige grunner ønsker å forbli tause, men er tilbakeholdende med vaksinering overfor seg selv og egen familie.   

Gjør et informert samtykke.
 

Informert samtykke betyr nettopp at man har foretatt nøye undersøkelser av fakta fra ulike ståsted, at man  søker å forstå så godt det lar seg gjøre  hva slags medisinsk prosedyre man skal utsette seg selv og sitt barn for, hva slags bivirkninger som kan forekomme og hvilke potensielle negative og positive  konsekvenser  man har ved å takke nei til den medisinske prosedyren.

Du vil uansett standpunkt måtte leve med en usikkerhet om du har valgt rett. Det er her som i resten av livet at det ikke gis noen garanti. Du må ta en avgjørelse til tross mange uavklarte spørsmål.

«Redselen.
Helsesøster spurte hvorfor jeg var så nervøs for vaksinene, og da jeg skulle svare trillet tårene. Svaret er at jeg er nervøs fordi jenta mi er perfekt. Helt perfekt slik hun er nå. Hun er en frisk, rolig og glad baby, fullstendig harmonisk og i balanse. Tenk om jeg ødelegger det! Tenk om jeg velger feil, og så skjer det noe med henne. Det er min plikt som mamma å beskytte barnet mitt, og for å gjøre det må jeg ta informerte valg. Eller så informerte valg som mulig, i alle fall.”

Tekst hentet fra “Ingunnbloggen” på Babyverden.

BLI MEDLEM ELLER STØTTEMEDLEM

Støtt vår sak ved å tegne et medlemskap eller send oss et bidrag – vi trenger din støtte i vårt videre arbeide.

Støtt saken

Vipps oss i dag på:

139906