Ny bok av Trond Skaftnesmo:

Statsautorisert Smerte

Norgeshistoriens største medisinske forsøk

Det følgende er et bearbeidet utdrag fra en bok med samme tittel som artikkelen. Boklanseringen er planlagt å finne sted lørdag 19. september 2026 på Litteraturhuset i Oslo.
Se Litteraturhusets nettside for nærmere oppdateringer.

Introduksjon

Høsten 2025 ble jeg kontaktet av en person som hadde en dramatisk historie å fortelle. Det dreide seg om et medisinsk forsøk, som han – sammen med hundrevis av andre ungdommer – var blitt livsvarig skadet i. Han ville gjerne få meg til å se nærmere på saken, og så skrive en bok om den. Da jeg forsto at det var snakk om et vaksineforsøk, skjønte jeg også hvorfor akkurat jeg fikk denne henvendelsen. Som forfatter av flere vaksinekritiske bøker¹, har jeg jo stukket nesen frem noen ganger før. Jeg er kjent i terrenget og vet hva jeg har i vente. Jeg sa altså ja til den første utfordringen, om «å se nærmere på saken». Det tok meg et halvt år. Utover våren 2026 kom så skriveprosessen i gang, også den tok et halvt år.

Med henvendelsen fulgte et omfattende arkiv, samlet i flere bæreposer, samt et digitalt bibliotek, pent ordnet i mapper. Det dreide seg om Norgeshistoriens største medisinske forsøk overhodet, intet mindre. (Vel å merke snakker vi da om medisinske forsøk som er anerkjent som nettopp det!) Konkret dreide det seg om en norsk vaksine mot smittsom hjernehinnebetennelse (kalt MenB-vaksinen), utviklet på 1980-tallet og utprøvd på rundt 230.000 ungdommer i perioden 1988-1994.

Å gå inn i dette materialet, kunne tidvis minne om Dantes infernoreise. Jeg har ikke gjort noen forsøk på å forsterke inntrykket, men heller ikke omvendt. Om det som presenteres kan avverge noen fremtidige hendelser av lignende slag, vil bokens mål være nådd.

De tre store

Nå kan det selvsagt sies at Norgeshistoriens største medisinske eksperiment² slett ikke ligger 40 år tilbake i tid. Det ligger rett bak oss, nemlig da over 90% av den voksne befolkningen i Norge nylig lot seg injisere med en eksperimentell mRNA-vaksine, basert på en genterapeutisk metode. Og rundt 10 år tidligere hadde vi igjen en stor vaksinekampanje, nemlig mot svineinfluensa. Ifølge Preben Aavitsland, overlege ved FHI, snakker vi om «den mest alvorlige vaksinekatastrofen i moderne tid».³

Er det noe slektskap mellom de tre hendelsene? Det er det absolutt! På den ene siden hadde vi (og har vi fortsatt?) en befolkning med nær total tillit til sine helsemyndigheter. Vi kan også kalle det en medieskapt naivitet. På den andre siden har vi en helsefaglig og helsepolitisk kultur stadig mer preget av sterke økonomiske føringer. I dette systemet kan den medisinske etikken fort bli redusert til et retorisk virkemiddel.

Når vi vil granske en menneskeskapt katastrofe, er det rimeligvis for å lære noe av granskningen, slik at vi ikke risikerer å gjøre den samme feilen flere ganger. Da er det tre spørsmål vi må stille oss:
1. Hva skjedde?
2. Hvordan kunne det skje?
3. Hvordan unngår vi at det skjer igjen?

I slike saker er det standard praksis å nedsette et granskningsutvalg, som kommer ut med en rapport. Som vi skal se, skjedde det også i etterkant av MenB-saken. Men slike utvalg legger gjerne hovedvekten på det første spørsmålet, som gjelder fakta. De to neste spørsmålene oppleves som mer spekulative, og blir ofte bare implisitt belyst. Spørsmålene kan ikke besvares uten en kontekstbasert analyse, det vil si en undersøkelse som ser på hvilke praksiser og ideologiske føringer som gjorde katastrofen mulig. For å gjøre en slik analyse, må vi altså svare på flere tilleggsspørsmål som: Har lignende katastrofer skjedd flere ganger? Var det også da lignende faktorer som gjorde dem mulig? Og hvilke faktorer er det konkret snakk om?

For å belyse denne konteksten, må vi altså se på historisk sammenlignbare hendelser. Det er da også forklaringen på at vi på slutten av boken kort går inn på de to andre nevnte vaksine-katastrofene i tillegg til MenB-saken.

Juridisk immunitet

Her følger en mer prinsipiell drøfting, sakset fra boken, der det settes søkelys på vaksiner som en ideologi eller sekulær religion, som flere forskere kaller det.

I 1986 vedtok USA en lov som fritok vaksineprodusentene for økonomisk ansvar ved helseskader.i Denne loven skulle bli en modell for land verden over for å løse et problem som industrien slet med; erstatningssøksmål fra foreldre til vaksineskadde barn. En stadig striere strøm av slike søksmål truet nå industriens profitt. Under sterkt press, med trusler om produksjonsstopp, ble Ronald Reagan (ironisk nok) overtalt til å lage en ny ordning. Ironisk nok – fordi RR jo var den presidenten fremfor noen som sverget til kapitalismens regler. Og i kapitalismens høyborg, er grunnregelen den at ethvert produkt som ikke kan produseres med fortjeneste, og bære alle kostnader på et fritt marked (inkludert eventuelle søksmål!), ikke har livets rett.

Men her gjaldt det et produkt utenom det vanlige. Så da måtte det finnes en egen ordning. Den kom i form av nevnte lov, pluss et vaksineskadefond, som nå skulle ta ansvar for erstatningene. Pengene til dette fondet kommer i USA fra en avgift lagt på hver vaksinedose. For første gang i kapitalismens historie, er det nå brukerne av produktet som betaler erstatning til seg selv for produktets skader. Men brukerne avgjør ikke hvem som får erstatning. Det avgjøres av de som står bak vaksineprogrammet av anbefalte (og noen ganger obligatoriske) vaksiner. De som skal betale deg erstatning, er altså de samme som anbefalte deg å ta vaksinen og i noen tilfeller påla det. Det er de samme som avgjør om du er vaksineskadet og berettiget erstatning.

Hvis noe kan kalles en juridisk felle, er det vel dette. Og i Norge har vi en lignende ordning med Norsk Pasientskade Erstatning (NPE), som – bortsett fra et visst tilskudd fra private helseforetak – baserer seg på offentlige midler. I Norge er det altså skattebetalerne – vaksinerte som uvaksinerte – som dekker opp for vaksineskader.i Det blir som om en bilprodusent skulle få gehør for at kjøper må dekke eventuelle produksjonsfeil på bilen, supplert med bidrag fra gående og syklende trafikanter.

Det er en underlig logikk i dette:
1. Myndighetene har unntatt produsentene for erstatningsansvar for et produkt, som
2. ikke kan selges med fortjeneste om de skulle betale erstatning til brukerne for de helseskader produktet påfører dem, og
3. dette gjøres ut fra en begrunnelse om helsemessig sikkerhet.

Logikken biter seg selv i halen. Rogers (2019) skildrer situasjonen slik:

«Alle deltakere i debatten anerkjenner at det nåværende vaksine-programmet ikke kunne ha eksistert uten beskyttelsen mot erstatningsansvar. Ifølge produsentene kan vaksiner ikke konkurrere i det normale kapitalistiske markedet, da gruppesøksmål fra dem som er skadet av deres produkter ville drive dem ut av geskjeften. Mange delstats-myndigheter [i USA] forlanger nå av sine borgere at de skal injisere dette produktet i sine [eller sine barns] kropper, som et krav for å få gå på skole og barnehage, samt en del jobber. Så det er et paradoks i hjertet av denne debatten, at dette produktet blir obligatorisk ut fra kravet til offentlig sikkerhet, samtidig som dets produsenter anerkjenner at produktet ikke er i stand til å møte de vanlige erstatnings-normene som gjelder i et kapitalistisk marked.»

Vaksineprodusentene har tilgang til et marked som ingen annen industri kan drømme om. Foreløpig omfatter det så godt som hvert barn og hver ungdom i samfunnet. Deres mål er at hvert eneste individ på kloden, fra fødsel til død, skal bli deres kunder.

Men i USA er produsentene vel å merke kun fritatt for erstatningsansvar så sant vaksinen er anbefalt av myndighetene ved at den inngår i det nasjonale barnevaksinasjonsprogrammet. Ikke overraskende har dette programmet da også est ut år for år. ⁶

Vaksineprogrammet i USA omfattet inntil nylig 54 injeksjoner og 72 doser av 16 ulike vaksiner fra fødsel til 18 år.⁷ I Norge er det til sammenligning 20 doser av 12 vaksiner som er anbefalt til 15 år.⁸ Nylig har helseminister Robert F. Kennedy jr. tatt grep for å få USAs barnevaksinasjonsprogram ned på et «dansk nivå», som omtrent tilsvarer det norske. Mer presist vil det bety en reduksjon fra 17 vaksiner til 11, fra rundt 80 doser og ned til 30.⁹

Vaksiner, Amen

Så langt har vi eksponert visse strukturelle – vesentlig økonomiske og juridiske – forutsetninger for vaksinenes særstilling i vårt samfunn; at produsentene er fritatt fra økonomisk erstatningsansvar. Til grunn for dette ligger igjen noen kulturelle forutsetninger, som er med på å forklare vaksinenes særstilling. De skal vi her løfte frem i lyset.

Tittelen på dette delkapitlet er hentet fra tittelen på en bok av Aaron Siri, advokat for Informed Consent Action Network. ICAN kjemper for prinsippet om informert samtykke, at det skal gjelde for alle medisinske tiltak inkludert vaksinasjon. Derfor har ICAN tatt rettslige skritt for å bekjempe vaksinetvang (mandatory vaccination), som gradvis er blitt innført i flere delstater i USA.

Bokens provoserende undertittel, The Religion of Vaccines, impliserer en påstand provaksere trolig vil protestere på; at deres entusiasme for vaksiner er basert på tro heller enn viten. Men Siri er ikke alene om å se det slik. I boken Ideological Constructs of Vaccination (Cernic, 2018), som bygger på en PhD-avhandling med samme tittel, er påstanden at medisinen er blitt «vår tids religion», med vaksinasjon som et ritual tilsvarende dåpen:

«I moderne industrielle samfunn er religionens funksjoner (å forklare verden, å utøve sosial kontroll) i stadig større grad blitt overtatt av vitenskapen. Og innen vitenskapen, er medisinen den grein som mest klart fremviser ‘religiøse’ aspekter. […] Dybde-analyser av dette er gjort av Domaradzki (2013), som viser at moderne medisin reflekterer den religiøse arven til den vestlige kulturen: dens ideologi, myter, dogmer, symboler, tro, ritualer, praksis, håp og frykt. Den fungerer som en slags sekulær religion. […]

«Ifølge medisinens teologi er nyfødte mennesker svake og utsatt for innflytelsen fra de nye djevlene: virus, bakterier og mikrober. Av denne grunn blir de utsatt for et nytt renselsesritual, som skjer i den nye religionens nye kirker. […] Slik erstatter vaksinasjoner dåpen og opptar de nyfødte i menigheten av den medisinske kirken, idet den beskytter dem mot infeksjonens primære ondskap.»¹⁰

Nå behøver en slett ikke å være vaksinekritiker for å se slike paralleller. Det finnes ivrige provaksere som innrømmer vaksiner en tilsvarende rituell rolle. Det fremste eksemplet i Norge, er Sveinung Stensland, tidligere stortings-representant og helsepolitisk talsmann for Høyre. Som kristen, farmasøyt og ivrig provakser, burde han vite mye både om de kristelige ritualer og om vaksiner. I Vårt Land bekrefter han da også, med henvisning til Samuel Butler, at: Vaksinasjon er det medisinske sakrament som tilsvarer dåpen.¹¹

Den sterke dedikasjon som ligger i et slikt utsagn, kan kanskje forklare at det under den nye religionens banner synes å være det samme forholdet til kjetterne som det var for middelalderens kirke: De måtte bannlyses med ethvert tenkelig middel.

Hvis forskere som Cernic og Domaradzki har et poeng, reiser det seg mange nye spørsmål: Hvorfor skjer det en slik utvikling, der medisinen langt på vei erstatter religionen? Er det også tilfelle at det har utviklet seg en «kult» omkring vaksinasjon, med bannlysning for de som ikke deltar i kulten? Hva skal vi som samfunn mene om denne utviklingen? Skal vi helt enkelt si ja og amen, slik Stensland gjør, eller skal vi sette grenser for den?

Det kan endelig nevnes at det å se medisinen som vår tids sekulære religion, og vaksinasjon som en kult innenfor denne, slett ikke er en oppfatning av helt ny dato. Gjennombruddet for den moderne medisin, kom på slutten av 1800-tallet. Gjennom 1900-tallet ble dens rolle ytterligere befestet, fremfor alt i de industrialiserte og utviklede land. Kritikk av medisinen som en de facto sekulær religion, var svært sjelden. Men dukket det opp, kunne det skape furore. Det mest kjente tilfellet i så måte, var Diego Riveras gedigne veggmaleri fra 1932 ved Detroit Institute of Arts. Bildet — som inngår i en serie — har ingen tittel. Men mange kaller det Fødselen (Nativity). Bildet viser et stående barn (altså ikke helt nyfødt) som blir vaksinert, med legen til høyre og en kvinnelig sykepleier til venstre. Men forgrunnen, med hest og ku og sauer, får oss umiddelbart til å tenke på julekrybben. Og i bakgrunnen ser vi tre forskere i rollen som «de tre vise menn», som besøker Jesus-barnet etter fødselen. I så fall er «legen» Josef og «sykepleieren» Jesu mor, Maria.

Det var ikke vaksineindustrien som reagerte ampert på bildet, men derimot prestene. De mente bildet var blasfemisk, da det gjorde narr av den hellige familie. Men hva mente Rivera selv med sitt bilde, med motiv fra den kristne julekrybben? I dag vil de fleste se det som en kritikk av vaksine-ideologien. Men Rivera var marxist og ateist, og hadde faktisk en stikk motsatt mening med bildet; han ville hylle den medisinske teknologien og utpeke den som menneskehetens nye frelser.¹²

Ser vi på bildet med kristne øyne, må vi spørre: Trenger virkelig Jesusbarnet å vaksineres? Er Han ikke godt nok utstyrt til sin gjerning fra Faderens hånd? Og mer generelt: Er barnet i utgangspunktet en feilvare? Hvorfor trenger det ellers en vaksine-oppdatering før det tar fatt på livet? Hva var det Gud glemte å gjøre da Han skapte mennesket i sitt bilde?

Sluttnoter:

¹ De viktigste er Folkefiender (2012), Vaksinetvang (2020) og Det globale helsetyranniet (2023).

² Jeg bruker her ordet eksperiment i den folkelige meningen, nemlig som et forsøk med usikkert utfall og derfor høy risiko. At forsøket var eksperimentelt i denne forstand dokumenteres i boken.

³ Helsemagasinet Vitenskap og Fornuft

⁴ Loven het The National Childhood Vaccine Injury Act. Dette delkapitlet er et bearbeidet utdrag fra min bok Vaksinetvang (2020), der samme tematikk behandles.

⁵ NPE

⁶ www.informedchoiceusa.org

⁷ CDC

⁸ FHI

⁹ Reformen møter imidlertid voldsom motstand blant alle som har profitert på den utviklingen som har vært siden 1986, slik som AAP – American Academy of Pediatrics. https://www.thefocalpoints.com/p/the-battle-begins-rogue-judge-halts

¹⁰ Cernic 2018, s. 31-32 – som siterer Domaradzki 2013, s. 27

¹¹ Sveinung Stensland i avisen Vårt land, 14.06.2017: Vaksiner er medisinens sakrament. https://www.vl.no/verdidebatt/vaksiner-er-medisinens-sakrament/1050008

¹² History of Vaccines