Litt bakgrunn:
Ved kongelig resolusjon 16. juni 2016 oppnevnte regjeringen Solberg et utvalg som skulle utrede behov for endringer i tvangslovgivningen i helse- og omsorgssektoren.
Utvalget fikk i oppdrag å foreta en samlet gjennomgang og utrede behov for revisjon og modernisering av reglene om bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren. Utredningen viser at det er mulig å etablere en felles lov til erstatning for de fire ulike regelsettene som gjelder i dag, og inneholder forslag til ny lov om begrensning av bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten (tvangsbegrensningsloven).
Utvalget skulle også utrede forholdet til våre internasjonale forpliktelser, blant annet FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD), og vurdere om det er behov for endringer i regelverket for å imøtekomme disse forpliktelsene.
Utvalgets forslag skulle omfatte bruk av tvang overfor pasienter og brukere i hele helse og omsorgssektoren, både på kommunalt nivå og i spesialisthelsetjenesten. Det ble likevel ikke forventet at utvalget skulle gjennomgå og foreslå endringer i tvangsreglene i smittevernloven. 5.4
Utredningen; Norges offentlige utredninger (NOU) ble avgitt til Helse- og omsorgsdepartementet 18. juni 2019.
NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven — Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten
Utredningen ble deretter sendt på alminnelig høring i juni 2019 med frist i desember 2019. Det går fram av Granavolden-plattformen at regjeringen vil foreta en revisjon av alle tvangshjemler, basert på anbefalingene fra Tvangslovutvalget.
Høring av NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten
Dato: 19.06.2019
Høring – oppfølging av forslagene fra Tvangslovutvalget
Høring | Dato: 06.07.2021
En annonsering om saken på hjemmesidene til Regjeringen 21.07.2021:
«Vil involvere tjenestene i arbeidet med ny tvangslov»
_______________________________________________________________________
Foreningen for Fritt Vaksinevalg sin høringsuttalelse:
Til: Helse- og omsorgsdepartementet
Lillestrøm, 8. november 2021
Høringsuttalelse – oppfølging av forslagene fra Tvangslovutvalget
Foreningen For Fritt Vaksinevalg er en ideell medlemsforening som ble etablert i 2015. Vi er tilknyttet den internasjonale paraplyorganisasjonen European Forum for Vaccine Vigilance som består av medlemsorganisasjoner fra 25 europeiske land med til sammen over 100.000 medlemmer som har som formål å arbeide for et fritt vaksinevalg for alle borgere i Europa.
Foreningen for Fritt Vaksinevalg er en menneskerettsorganisasjon som ser på som vår viktigste oppgave å forhindre at det blir innført indirekte eller direkte tvangsvaksinering i Norge. Vårt formål er å fremme og forsvare individets rett til et fritt vaksinevalg på vegne av seg selv og sine barn i samsvar med prinsippene i en demokratisk rettsstat. Råderetten over eget legeme må forbli hos individet selv. Dette angår oss alle og handler om grunnleggende menneskerettigheter.
Innledning: Helse- og omsorgsdepartementet har sendt ut en høring i juli 2021 hvor de ber om innspill til hva som må til for å innføre et nytt regelverk for bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren. Dette er en oppfølging av forslagene fra Tvangslovutvalget som ble nedsatt av Solberg-regjeringen i 2016, og ble avgitt Helse- og omsorgsdepartementet i juni 2019.
Utvalget fikk i oppdrag å foreta en samlet gjennomgang og utrede behov for revisjon og modernisering av reglene om bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren. Utredningen viser at det er mulig å etablere en felles lov til erstatning for de fire ulike regelsettene som gjelder i dag, og inneholder forslag til ny lov om begrensning av bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten.
Vi er klar over at dette lovforslaget ikke vil gjelde tvang i forbindelse med smittevern og at departementet understreker at det fortsatt bør reguleres i smittevernloven. Lovforslaget berører derfor ikke tvangsvaksinering, men vi har likevel valgt å sende inn et høringssvar som et avgrenset innspill da vi som menneskerettsorganisasjon er svært opptatt av hvordan de grunnleggende prinsippene i menneskerettighetene blir hensyntatt når man nå skal utforme ny lovgivning som berører ulik form for tvang, tvangsbehandling og tvangsmedisinering.
Den loven man innfører her vil kunne ha stor overføringsverdi i forhold til hvordan tvang og tap av retten til å bestemme over egen kropp vil kunne gjennomføres når det kommer til smittsomme sykdommer og tvang når det kommer til vaksinering. Her gjelder det medisinske og fysiske inngrep overfor et individ og i hvilken grad individet skal kunne ha et samtykke. Hvordan våre myndigheter velger å forholde seg til individets rett til å bestemme over egen kropp og i hvilke tilfeller en person mister disse grunnleggende rettighetene er et sentralt tema for foreningens arbeide.
Medisinske inngrep eller medisinering mot pasientens egen vilje, som kan ha irreversible bivirkninger og som er basert på et svakt kunnskapsgrunnlag strider mot grunnleggende menneskerettigheter.
«Tvang og makt kan bare brukes når det er faglig og etisk forsvarlig.»
(Helse- og omsorgstjenestelovens §9-5)
Foreningen for Fritt Vaksinevalg er spesielt opptatt av at all helsehjelp som skal tilbys befolkningen må ha et solid kunnskapsgrunnlag (være vitenskapsbasert) og det må være full åpenhet om virkningsmekanismer og bivirkninger slik at man blir gitt mulighet til å foreta et informert samtykke. Når et informert samtykke ikke er mulig, må det etableres gode systemer for å ivareta pasientens interesser ved ulike beslutningsstøttesystemer.
1. Frivillighet og tvang i helsehjelpen
I Norge er hovedregelen at all helsehjelp skal være frivillig, det gjelder all medisinering inkludert vaksiner. Inngrep som fratar enkeltmenneskets rett til selvbestemmelse er noe som må unngås i størst mulig grad. All behandling uten samtykke er et betydelig inngrep i personens integritet, men i visse situasjoner så vil man måtte gripe til tvang for å beskytte personer som utgjør en fare for seg selv og andre. Det å gripe inn overfor en svært syk person kan i mange tilfeller være livreddende og bidra til å ivareta personens rett til å bli beskyttet fra seg selv. På den måten har tvang sin berettigelse innen gjennomføringen av helsehjelp, men skal kun benyttes når det er helt nødvendig og som en siste utvei når frivillige tiltak har blitt forsøkt.
Fra en artikkel i Tidsskriftet: «Tvang kan være god omsorg» – «For enkelte pasienter er tvang riktig omsorg og nødvendig for å gjennomføre behandling til beste for pasienten…Innføring av et nytt lovverk uten nødvendige ressurser til både spesialist- og kommunehelsetjenesten virker urealistisk og medfører høyere risiko for at gode intensjoner om mindre tvang mislykkes.» .
Loven må ha strenge vilkår og etterprøvbare kontrollordninger hvis det skal brukes tvang. Helsetjenesten har blitt gitt adgang til å gripe inn med tiltak som er nødvendige og forholdsmessige. Tvang innebærer alt fra å holde noen fast til tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering. Og tvang skal kun brukes for å kunne gi den helsehjelpen som vedkommende trenger når personen ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Respekten for menneskeverdet blir en avveining mellom retten til selvbestemmelse og retten til helse.
2. Litt om tvangsbruk i Norge
Norge har fått kritikk både nasjonalt og internasjonalt for mye bruk av tvang i lovgivning og praksis og manglende oppfyllelse av menneskerettighetene. Det gjelder særlig krav om å ikke-diskriminering etter forpliktelsene i CRPD (Convention on the Rights of Persons with Disabilities) FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Myndighetene har hatt oppmerksomhet på dette gjennom en årrekke og det har blitt utarbeidet en del rapporter om forslag til hvordan man kan redusere tvangsbruk innen psykisk helsevern. Folkehelseinstituttet (FHI) har satt opp en oversikt over dette i 2017: «Effekt av tiltak for å redusere tvangsbruk i psykisk helsevern for voksne: en systematisk oversikt»
Det har blitt betydelige forbedringer på dette området de senere årene, men mye av problemet ligger i at spesialisthelsetjenesten har for få ressurser til å håndtere de som trenger hjelp og har over lang tid lagt ned sengeplasser. En stor andel av henvisningene til spesialisthelse- tjenesten blir avslått og personer i akutt nød blir satt på lange ventelister og får ikke den hjelpen de trenger til rett tid. Dette fører til økt sykelighet og økt trykk på akuttavdelingene, som resulterer i økt bruk av tvang.
3. Intensjonen med en revisjon av loven er et ønske om mindre tvangsbruk
En viktig hensikt med Tvangsbegrensningslovens er å samle fire eksisterende lover for ulike pasientgrupper (demente, rusavhengige, psykisk utviklingshemmede og generelt ift psykisk helsevernlov) til ett felles lovverk. Innføring av ny tvangslov også i henhold til Norges menneskerettslige forpliktelser, herunder FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD. Man ønsker også å styrke pasientenes rettssikkerhet i møte med tjenestene.
4. Et lovverk basert på skjønnsmessige begreper kan lett misbrukes
Vi ser at lovutvalgets intensjoner er gode, men konsekvensene av lovendringene kan gi motsatt effekt av hva som var intensjonen når man velger å bygge lovverket på skjønnsmessige begreper som «nødvendig» , «forsvarlig» , «vesentlig helseskade» , «respekt» , «integritet» og mange flere.
En del høringsinstanser er bekymret for at mer diagnosenøytrale vilkår skal gi en vagere avgrensning av hvilke personer det kan brukes tvang mot«. Definisjonsmakten blir lagt hos helsepersonell og det blir vanskelig for andre instanser å overprøve beslutningsgrunnlaget.
Fra NOU 2019:14. Generell dissens av Vibeke Erichsen og Jens Petter Gitlesen:
«Et av vilkårene for tvangsbruk etter helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9, er fare for vesentlig skade. Da lovverket kom med sosialtjenestelovens kapittel 6 A, var fare for vesentlig skade først og fremst rettet mot alvorlig selvskading og utagerende atferd som kunne skade andre. I dag dekker vesentlig skade også det å forhindre mulig kriminalitet og hindre situasjoner som potensielt kan medføre at personer blir mobbet eller seksuelt misbrukt.»
Begreper som «sterkt behov» og «beslutningskompetanse» blir opp til den subjektive oppfatning til helsepersonellet. I stedet for at mennesket selv skal samtykke og det skal foreligge en spesifikk diagnose.
Oslo universitetssykehus HF skriver: «Fjerningen av hovedkriteriet; alvorlig psykisk lidelse, og ytterligere økt vektlegging av funksjon fremfor diagnose kan få uante følger. Endringene vil kunne redusere tvangsbruk overfor pasienter med psykoselidelser samtidig som de kan åpne for tvang i behandling av andre psykiske lidelser.
Lovforslaget kan åpne for større bruk av hjemlet tvang ved håndtering av selvmordskriser og ved emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. I slike situasjoner kan det være forbigående tap av beslutningskompetanse og tilsynelatende sterkt behov for tvang for å avverge selvmordshandlinger. Dette kan være problematisk og kan på sikt gi negative konsekvenser for behandlingen… For å bremse en slik negativ utvikling vil det kreves høy kompetanse hos dem som er satt til å forvalte bruk av tvang. Når tvang i større grad enn i dag vil avhenge av den vedtaksansvarliges skjønn, vil det kunne medføre risiko for økt bruk av tvang, eller bruk av tvang som ikke er tilstrekkelig faglig begrunnet.»
5. Tvangsmedisinering med medisiner med svakt kunnskapsgrunnlag mot pasientens vilje er brudd på menneskerettighetene
Flere brukerorganisasjoner er sterkt imot tvangsmedisinering og mener at kunnskaps- grunnlaget for effekten av antipsykotiske legemidler er for svakt til å begrunne behandling med tvang. Slike medisiner kan gi irreversible skader. Behandlingseffekten og bivirkninger av slike medikamenter må kartlegges ved hjelp av uavhengige studier og kan ikke benyttes i tvangsregimer.
Sivilombudsmannen, LDO og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) stiller spørsmål ved om forslaget er i tråd med menneskerettighetene og viser særlig til kunnskapsgrunnlaget for effekt og bivirkninger ved antipsykotika.
Sivilombudsmannen uttaler blant annet: «Tvangsmedisinering er uten tvil et svært alvorlig inngrep i den enkeltes personlige integritet og selvbestemmelse over egen kropp, tanker og følelser. I tillegg har kunnskapsgrunnlaget for at tvungen behandling med antipsykotiske legemidler har en overbevisende behandlingseffekt, lenge fremstått som uklart og omstridt, spesielt når det gjelder langtidseffekter. Samtidig er det godt dokumentert at bruk av antipsykotiske legemidler gir en rekke bivirkninger, som i noen tilfeller kan være alvorlige og irreversible. Tvangsmedisinering er også utbredt, og utgjør dermed et omfattende unntak fra det menneskerettslige kravet om at helsehjelp skal skje på grunnlag av et fritt og informert samtykke. Dette er også utgangspunktet i norsk rett. På denne bakgrunn har ombudsmannen lagt til grunn at tvangsmedisinering utgjør en risiko for umenneskelig og nedverdigende behandling.»
Iht. Psykisk helsevernloven § 4-4 kan pasienter uten eget samtykke undergis undersøkelse og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent metode innen psykisk helse og forsvarlig klinisk praksis.
Hvem definerer hva som er «faglig anerkjent og forsvarlig» ? Det har blitt utført svært lite uavhengig forskning på effekten av antipsykotika på pasienter uten deres samtykke sammenliknet med frivillig behandling.
Folkehelseinstituttet gjennomførte i april 2021 på oppdrag fra Helsedirektoratet en systematisk litteraturgjennomgang for å forsøke finne svar på effekten av antipsykotika ved behandling uten pasientens samtykke sammenlignet med frivillig behandling. Det ble konkludert med at det er usikkerhet om bruken av tvangsbehandling med antipsykotika er forskjellig fra effekten av frivillig behandling med antipsykotika.
I juni 2021 la Verdens helseorganisasjon (WHO) frem sin nye veileder for psykisk helse: «Guidance on community mental health services» Der det blir fremmet en personlig tilnærming til helsehjelpen og hvor man vil betone menneskerettighetene. De anbefaler også at man går bort fra all tvang i psykiatrien inkludert tvangsmedisinering.
Oversatt til norsk «Rapporter fra hele verden fremhever behovet for å adressere diskriminering og fremme menneskerettigheter i psykisk helsevern. Dette inkluderer å eliminere bruken av tvangspraksis som tvangsinnleggelse og tvangsbehandling, samt manuell, fysisk eller kjemisk tilbakeholding og isolasjon og håndtere maktubalansene som eksisterer mellom helsepersonell og personer som bruker tjenestene».
6. Elektrosjokk som har et svakt kunnskapsgrunnlag mot pasientens vilje er brudd på menneskerettighetene
Tvangslovutvalget foreslo å lovfeste en snever adgang til å bruke ECT (elektrokonvulsiv behandling) uten samtykke som et livreddende tiltak.
NIM og Sivilombudsmannen anbefaler departementet å vurdere om forslaget er i tråd med menneskerettighetene. SOM viser særlig til at tiltaket er inngripende, kunnskapsgrunnlaget for effekt usikkert og at noen pasienter opplever alvorlige bivirkninger etter behandlingen. SOM viser også til sine funn om bruk av ECT på grunnlag av nødrett etter besøk ved noen sykehus i 2017 og 2018. Besøkene viser at tiltaket ser ut til å bli praktisert på en måte som fremstår som ulovlig. Det samlede tvangsomfanget der ECT blir gitt på grunnlag av nødrett medfører etter SOMs vurdering en høy risiko for å utsette pasienter for umenneskelig og nedverdigende behandling.
LDO mener det er tvilsomt om forslaget er i tråd med menneskerettighetene. Fylkeseldrerådet i Hordaland, Informasjonssenteret Hieronimus, Landsforeningen – We Shall Overcome, FFO, Advokatforeningen og LDO støtter mindretallet Erichsen og Gitlesen sitt forslag om at ECT bare kan brukes dersom pasienten samtykker eller har uttrykt ønske om ECT i en forhåndserklæring basert på fritt og informert samtykke.
Fra høringsnotatet: «CRPD-komiteen kom 7. mai 2019 med anbefalinger til Norge om å stoppe bruken av tvangsmetoder, blant annet tvangsmidler, isolasjon, skjerming, ufrivillig behandling og andre inngripende metoder, overfor mennesker med psykiske utviklingshemminger eller psykososiale funksjonsnedsettelser, og å styrke prosessuelle garantier og kontrollfunksjoner. Komiteen har også anbefalt Norge å forby tvungen bruk av blant annet elektrokonvulsiv behandling (ECT).»
Kunnskapsgrunnlaget for ECT er gjennomgått av Helsedirektoratet i deres faglige retningslinje fra 2017 (IS-2629 Nasjonal faglig retningslinje om bruk av elektrokonvulsiv behandling ‐ ECT). Dokumentasjonen for effekt er i stor grad av lav kvalitet, og anbefalingene er gradert som svake. Den kliniske erfaringen er like fullt at mange pasienter som ikke har nytte av annen behandling, kan ha stort utbytte av ECT. Noen pasienter får varige kognitive problemer etter behandlingen.
7. Det må være et krav om at det skal foreligge et solid kunnskapsgrunnlag for alle inngripende tiltak som gjøres overfor enkeltmennesket og befolkning
Alle inngrep overfor individet og befolkningen må være forankret i et solid kunnskapsgrunnlag, spesielt når det knyttes opp mot overtalelse, restriksjoner og tvang.
Foreningen for Fritt Vaksinevalg ser at dette er en stor svekkelse av rettsvernet at lovverket og forvaltningen baserer seg på et svakt kunnskapsnivå. Noe som ble tydelig demonstrert ved pandemihåndteringen. I et demokrati må vi borgere kunne kreve at de inngrep som gjøres i våre liv er ubestridelig faglig forankret.
Koronavaksinene er ikke ferdig testet og vi vet ennå svært lite om langtidseffektene av disse. I tillegg vet vi at vaksinerte i like stor grad som uvaksinerte kan spre smitte videre til andre. Hvorfor skal da de uvaksinerte bli utsatt for et press om å la seg vaksinere? – det er press og overtalelser som er basert på et manglende kunnskapsgrunnlag og burde ikke forekomme i et opplyst samfunn.
OPPSUMMERING
Foreningen for Fritt Vaksinevalg ønsker en reform av nåværende regelverk velkomment hvis det vil kunne redusere tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren til et absolutt minimum.
Men der WHO bestreber seg på: «eliminere bruken av tvangspraksis som tvangsinnleggelse og tvangsbehandling, samt manuell, fysisk eller kjemisk tilbakeholding og isolasjon» , registrerer vi at departementet støtter lovforslaget hvor man ønsker å beholde bruken av elektrosjokk, noe som står i motstrid med CRPD-komiteen som har anbefalt Norge å forby tvungen bruk av ECT. Et lovforslag som også foreslår en utvanning av begrepene som gir vilkårene for bruk av tvang, ved bl.a. å fjerne krav om diagnostisering.
Der WHO arbeider for å «håndtere maktubalansene som eksisterer mellom helsepersonell og personer som bruker tjenestene» ønsker Norge å overføre myndighet til å gjennomføre tvang overfor barn fra foreldre til helsepersonell, og til å gi helsepersonellet definisjonsmakten av begrepene «sterkt behov» , «fungeringsnivå» og andre vilkår for bruk av tvang.
Foreningen mener lovforslaget går i feil retning, og er ikke overbevist om at lovendringsforslaget vil ivareta menneskerettighetene, skape robuste og etterrettelige kontrollsystemer, og mener det må komme mye sterkere frem at alle avgjørelser om tvang må gjøres på basis av kvalitetssikret og uavhengig forskning. I tillegg må kontrollkomiteene fungere som helt uavhengige enheter og pasientens mulighet til å anke må være sikret.
