Er det god helsepolitikk å sette av flere hundre millioner kroner årlig til et vaksinasjonsprogram for voksne? – eller foreslås dette fordi vi er forpliktet til å innføre dette som følge av bindende avtaler med WHO?
Vi mener de totale helsegevinstene og kostnadene for et slikt program er dårlig utredet, i tillegg mener vi det er uheldig at det er lite transparens omkring de internasjonale forpliktelsene Norge har overfor globale helseorganisasjoner og hvilke føringer dette får på vår egen helsepolitikk.
Tirsdag 5. januar blir det holdt høring på Stortinget om det skal innføres et slikt subsidiert voksenvaksinasjonsprogram.
Foreløpig dato for behandling i Stortinget: 18.02.2021
Foreningen for Fritt Vaksinevalg har sendt inn et høringsnotat til Stortinget som har kommet med som et saksdokument for behandlingen av denne saken. Vårt høringsnotat kan leses lenger ned.
Utover det vi har skrevet i notatet er det 3 punkter vi ønsker å belyse i denne artikkelen:
1. Norge har forpliktende avtaler med internasjonale organisasjoner som i stor grad legger føringer for vår egen helsepolitikk
2. De internasjonale helseorganisasjonene er i stor grad styrt av industriens interesser og prioriteringer
3. Vi må kreve at våre beslutningstakere fører helsepolitikk basert på uavhengig fagkunnskap og gjøre prioriteringer som er riktige i forhold til vårt eget samfunn.
1. Norge har forpliktende avtaler med internasjonale organisasjoner som i stor grad legger føringer for vår egen helsepolitikk
Som vi har vært inne på i tidligere høringsuttalelser, bl.a. i den nye foreslåtte krisefullmaktslov; “Når krisen inntreffer”, under punkt 9, der vi skriver følgende:
“Norge er en del av en FN-styrt verdensorden og har forpliktet seg til flere bindende avtaler til en rekke internasjonale nettverk via WHO og EU og dels også via EØS-avtalen. Norge har avstått suverenitet og er forpliktet til å rette seg etter vedtak og instrukser fra disse internasjonale organer. Det er derfor uavklart i hvilken grad Norge kan ta egne avgjørelser i en krisehåndtering… Dette kan legge store begrensninger på vårt selvstyre og mulighet for en smidig og optimal krisehåndtering. Dette burde ha vært belyst.”
Disse uttalelsene ble gjort i forbindelse med den nye foreslåtte kriseloven, men denne avståtte suvereniteten over eget lands politikk gjelder i høy grad også når det kommer til helsepolitikken.
Her er noen av de internasjonale organer hvor Norge har inngått forpliktende eller delvis forpliktende avtaler med, dels overført beslutningsmyndighet til;
WHO (Verdens Helseorganisasjon), WHA – World Health Assembly – lovgivende, IHR-forskriften (International Health Regulation), ECDC (European Centre for Disease Prevention and Control), NAPHS (National Action Plan for Health Security), NATO, GHSA (Global Health Security Agenda), SDGS (Sustainable Development Goals), GVAP (The global Vaccine Action Plan).
GHSA – Global Health Security Agenda, EU – The European Union, Norge deltar via EØS avtalen.
Her er litt om deres innstilling til vaksiner:
WHO uttaler følgende: “Immunization is a proven tool for controlling and eliminating life-threatening infectious diseases and is estimated to avert between 2 and 3 million deaths each year. It is one of the most cost-effective health investments”.
GVAP – Global Vaccine Action Plan: “Objective: Everyone values immunisation and actively seeks out and receives immunisation services, and immunisation is positioned as a key contributor to the right to health, with accountability and ownership at all levels.”
– “individuals and communities understand the value of vaccines and demand immunization as both their right and responsibility”
UNICEF: “The United Nations Committee on the Rights of the Child has affirmed and emphasized government obligation to ensure that the benefits of immunization reach “all children who need them.»
Immunisation Agenda 2030 envisions “A world, where everyone, everywhere, at every age, fully benefits from vaccines for good health and well-being”. “To achieve this ambitious vision, we have drawn the lessons from the past and identified the factors that contribute to success in the future.”
Som man ser her er det et enormt nettverk av internasjonale organisasjoner som alle ser ut til å ha et sterkt fokus på vaksinering, og anser dette som ett av de viktigste helsefremmende tiltak.
I utredningen fra FHI sendt til Helse og Omsorgsdepartementet 31.10.2018 “Vaksinasjonsprogram for voksne og personer i spesielt utsatte grupper” står det:
“Vaksiner mot sykdommer Norge har forpliktet seg internasjonalt til å bidra til at blir eliminert…” ….Et vaksinasjonsprogram til voksne bør støtte opp under disse utryddingsprogrammene”.
Men dette er et dokument som er vanskelig tilgjengelig, det vi fant er merket som et utkast og vi var ikke i stand til å finne en endelig versjon.
Norske myndigheter har signert den internasjonale IHR-avtalen fra 2005 (International Health Regulation). Denne er signert av de fleste medlemslandene i WHO og forplikter oss til å ta inn i eget lovverk alle de nye pålagte lover som blir besluttet at landene skal ta inn.
Gjennom IHR og Europaparlamentets- og rådsvedtak 1082/2013/EU har landene forpliktet seg til å etablere systemer for å avdekke, vurdere, varsle og rapportere om helsetrusler som kan kreve en koordinert internasjonal respons.
Vi har derfor allerede foretatt flere endringer i Norsk lov for å tilpasse oss disse forpliktelsene vi har overfor denne avtalen.
Senest i 2017 ble norsk lov endret for å tilpasse oss dette regelverket. Da ble IHR og Europaparlaments- og rådsvedtak 1082/2013/EU innført i norsk rett. Det gjaldt også Folkehelseloven § 29 hvor det var snakk om hjemmel til etablering av beredskapsregistre omtalt som IHR-registre.
Vi kan lese i Notatet fra FHI: “Situasjonsbeskrivelse av smittevern i Norge”, fra 2018, at man redegjør for disse internasjonale forpliktelsene Norge er en del av:
“Den infeksjonsepidemiologiske situasjonen i Norge kan ikke sees isolert fra resten av verden, og Norge ved FHI deltar i en rekke internasjonale nettverk. I tillegg til at vi bidrar med data og tolkning av dem til ECDCs europeiske og WHOs globale overvåking, deltar Norge ved FHI i EUs varslingssystem Early Warning and Response System (EWRS) og WHOs varslingssystem under IHR 2005….. IHR 2005 inkluderer regler for varsling av og vern mot internasjonale helsetrusler, særlig potensielt grensekryssende epidemier, og definerer hvilke kapasiteter som skal være på plass i alle land for å sikre evne til å oppdage, varsle om og respondere på hendelser som kan utgjøre en folkehelsetrussel. …Norge deltar også i flere andre internasjonale initiativ som f eks Global Health Security Agenda (GHSA) og Transatlantic Taskforce on Antimicrobial Resistance (TATFAR). …FHI er kontaktpunkt for Global Outbreak and Alert Network som er WHOs system for utsending av ekspertise i krisesituasjoner….Vi kommer ikke inn på behov for endringer i lovverk, da det er et pågående arbeid med å oppdatere lov- og forskrifter. For hvert område som diskuteres benyttes WHO sine anbefalinger som innledning.» (Vår utheving). Tekst hentet fra side 21 og 42
Vårt poeng er at det foreligger juridisk bindende og også forpliktende avtaler overfor mange av disse internasjonale organisasjonene som ikke blir belyst i denne saken. Dette er ikke nevnt i høringsnotatet med ett eneste ord.
2. De internasjonale helseorganisasjonene er i sto grad styrt av industriens interesser og prioriteringer
Det har de siste årene blitt etablert et stort nettverk av globale helse- og hjelpeorganisasjoner som er basert på et direkte samarbeide mellom industrien og offentlige myndigheter, hvor de gis jevnbyrdig beslutningsmakt. Man snakker om et “partnerskap” som innebærer at industrien får plass i komiteer der beslutninger og prioriteringer tas i forhold til helsepolitikk og strategier som gjelder globalt og for det enkelte land. På denne måten får industrien mulighet til å forme helsepolitikken og kan også yte påtrykk på lovgivningen i forhold til medisinske spørsmål.
Finansieringen av disse store organisasjonene er i store deler avhengig av betydelige private donasjoner, som for eksempel WHO og GAVI-alliansen, et partnerskap med banker, industrier og offentlige midler.
Vi mener det er en farlig trend når industrien gis så stor innflytelse på viktige helsepolitiske avgjørelser og hvilke prioriteringer det enkelte land skal gjøre i forhold til egen helsepolitikk. . Det er uheldig når det ikke finnes klare grenseoppganger i slike samarbeidsformer, da det lett blir den som sitter med de økonomiske musklene som får makten og får det avgjørende ordet. Vi ser også at disse aktørene er sterke talspersoner for en økt satsing på vaksinering. Her lanseres vaksiner som den mest optimale løsningen for helsefremmende arbeid.
Les mer om dette på Foreningen for Fritt Vaksinevalg sitt høringssvar til Regjeringen om ny foreslått krisefullmaktslov under punkt 11.
Et partnerskap mellom offentlige og industrielle interesser er samarbeidsformer som krever stor transparens og kontroll slik at de ikke blir utnyttet til industriens egen fordel.
Etableringen av slike partnerskap viser at det har blitt stadig mer vanlig å betrakte ikke-statlige aktørers ressurser, innovasjon og ekspertise som både nødvendig og ønskelig for å gjøre fremskritt i retning av global helsesikkerhet. Hvordan påvirker imidlertid sammensmeltingen av slike ulike aktører tilnærmingen til global helsesikkerhet? Hvordan kan kommersielle interesser og nasjonal helsepolitikk veies mot utviklingen av gode lokale helsesystemer?’
Dette er en uheldig og lite demokratiske sammenblandingen av offentlige og kommersielle interesser. Vi kan se litt nærmere på hva en innflytelsesrik aktør har å si om sitt eget mandat og hva de forventer av sine medlemsland.
Global Vaccine Action Plan 2011-2020 (GVAP) er WHO’s plan for å oppnå optimal effekt av de vaksinene som er tilgjengelige. De setter opp mål i forhold til hvilke vaksiner som skal innføres i de enkelte land og forventet vaksinasjonsdekning. Deres hovedmål er at alle vaksiner i nasjonale vaksinasjonsprogram skal ha en dekning på minst 90% i alle land og 80% i alle distrikter. Som det står i en informasjonsbrosjyre de har gitt ut:
Alle medlemsland må årlig rapportere hvordan de ligger an i forhold til de målsettinger som er satt og skal være dedikert til å oppnå de ambisiøse målene til GVAP.
Denne teksten er hentet fra en brosjyre de har gitt ut:
“The GVAP sets out strategic objectives, recommends actions and stakeholder responsibilities for achieving the objectives, and provides for monitoring and evaluation of the plan’s implementation. All WHA countries now report annually on progress against GVAP indicators.
The leadership of the Bill & Melinda Gates Foundation, GAVI Alliance, UNICEF, United States National Institute of Allergies and Infectious Diseases and WHO, along with all partners – governments and elected officials, health professionals, academia, manufacturers, global agencies, development partners, civil society, media and the private sector – are committed to achieving the ambitious goals of the GVAP.»
“Immunization is, and should be recognized as, a core component of the human right to health and an individual, community and governmental responsibility… These advantages are further increased by vaccination in adolescence and adulthood. As part of a comprehensive package of interventions for disease prevention and control, vaccines and immunization are an essential investment in a country’s— indeed, in the world’s—future. Now is the time for showing commitment to achieving the full potential of immunization. The collective recognition of this opportunity has led the global health community to call for a Decade of Vaccines, in line with the requests made in resolution WHA61.15 on the global immunization strategy. The vision for the Decade of Vaccines (2011–2020) is of a world in which all individuals and communities enjoy lives free from vaccine-preventable diseases. The mission of the Decade of Vaccines is to extend, by 2020 and beyond, the full benefit of immunization to all people, regardless of where they are born, who they are or where they live.”
I en annen brosjyre står det følgende: Global Vaccine Action Plan side 13
“Beyond the action plan, country, regional and global stakeholders need to take responsibility for specific actions, translate the action plan into detailed operational plans (updating both the action plan and the operational plans as new information becomes available), complete the development of an accountability framework for the Decade of Vaccines (2011–2020) and mobilize resources to ensure that the vision for the Decade of Vaccines becomes a reality. Annex 2 provides a summary of stakeholder responsibilities, side 97
Bilde hentet fra side 96 med våre egne understrekninger i orange.
This will mean creating strategies for reaching individuals throughout their life course, and developing plans for the systems that will monitor and track progress.
side 59:
”To meet goals of the Decade of Vaccines (2011–2020), actions must be taken both within countries and globally to increase the total amount of available funding for immunization from both countries and development partners. Countries should ensure the financial sustainability of national immunization programmes through regular evaluation of resource needs; efficiency in service delivery; availability of adequate domestic financing; and resource mobilization from development partners to meet any funding gaps. Governments also need to explore alternative and innovative financing mechanisms for health and immunization. Some countries have established trust funds or use dedicated tax revenues, among other strategies. In addition, it is important to move beyond budgets and into expenditures.
Governments can improve vaccine access and prevent shortages of vaccines, immunization equipment or health workers by assuring that budgeted funds are disbursed in an ongoing and timely fashion that responds to programmes’ needs. Although the financing of immunization services is first and foremost a core responsibility of governments, development partners should support national strategies through more predictable, longer-term financing, and should also explore the next generation of innovative financing mechanisms. Emphasis needs to be placed on mutual accountability between countries and their development partners in terms of immunization financing».
Side 151:
Mål nr. 5: Immunization programmes have sustainable access to predictable funding, quality supply and innovative technologies***
Side 48
A “life-course” approach must also be taken in order to make the benefits of immunization available to all those at risk in every age group. As diseases are being successfully controlled through infant immunization, the need to boost immunity to sustain and extend these gains is increasingly being recognized. In addition, new and existing vaccines that are beneficial for school children, adolescents and adults at special risk—such as health workers, immunocompromised individuals, animal handlers, and the elderly—(for example, vaccines against human papillomavirus, influenza and rabies) are now available and being increasingly used. …This will mean creating strategies for reaching individuals throughout their life course, and developing plans for the systems that will monitor and track progress.
The European Vaccine Action Plan Countries pledging to prioritize immunization On 17 September 2014, the Member States of the WHO European Region unanimously adopted the European Vaccine Action Plan 2015-2020 (EVAP). They made an unprecedented pledge to ensure long-term domestic funding of and political commitment to immunization. The key aspects of the EVAP are summarized below
Man kan lette gjenkjenne språkbruken og målsetningene fra GVAP sin Action plan i teksten i høringsnotatet og forarbeidene. Det kommer tydelig frem at dette er relevant for utviklingsland hvor befolkningen er svært fattige, men er dette egentlig relevant i vårt samfunn? Er det slik at en voksen person i Norge som ønsker å vaksinere seg på nytt ikke har midler til å betale for dette selv, eller mulighet til å få tilgang på informasjon om vaksinene? har ikke de fleste i Norge tilgang til internett?
Her er tekst fra FHI sin utredning:
“Behovet for vaksiner i et livsløpsperspektiv aktualiseres ytterligere….” (A “life-course” approach must also be taken)
“Reduserte ulikheter i befolkningen handler om å øke kunnskap, sikre likeverdige og lave kostnader for vaksiner, samt økt tilgjengelighet. Samles vaksinasjonsanbefalinger i et program vil det bli lettere å kommunisere behov for vaksiner til målgruppene, og det antas at kunnskap og kjennskap til vaksinasjonsbehov i befolkningen totalt vil øke. Lave og likeverdige kostnader antar vi vil ha direkte innvirkning på andel vaksinerte og at prioriterte grupper nås ytterligere. Ved økt tilgjengelighet i form av åpningstider, antall tilbydere, adkomst og hjembesøk antar vi at flere vil benytte seg av anbefalte vaksiner.“
Vi kan tydelig fastslå at våre myndigheter følger opp kravene fra de globale helseorganisasjonene i sine bestrebelser på å innføre nye lover som vil være i tråd med målsetningene til disse organisasjonene.
3. Vi må kreve at våre beslutningstakere fører helsepolitikk basert på uavhengig fagkunnskap og gjøre prioriteringer som er riktige i forhold til vårt eget samfunn.
Helsemyndigheter og politikere i samtlige land som har knyttet seg til forpliktende samarbeid med disse organisasjonene ser ut til å videreføre de samme holdningene og prioritering av vaksiner som blir fremmet av disse organisasjonene.
Det kan se ut som man tar for gitt at vaksiner gir bedre folkehelse uten at det gjøres noen utredninger eller at det foreligger noen uavhengige vurderinger av kunnskapsgrunnlaget for dette.
Gitt denne inneboende interessekonflikten er det derfor absolutt avgjørende at uavhengige studier og eksperter blir involvert i godkjenningen og anbefalingene av vaksiner og vaksinepolitikken.
Det foreligger enorme fortjenestemuligheter for farmasøytisk industri. Samtidig kan man anta at det også er en høy grad av prestisje fra politikere som har valgt å bruke milliarder av skattebetalernes penger på at vaksineindustrien skal utvikle en vaksine som allerede ser ut til å bli markedsført som den eneste løsningen på at samfunnet kan komme tilbake til en normal tilstand.
Vi har aldri tidligere sett lignende satsing på det å utvikle nye vaksiner og utvide vaksineprogrammene.
De langsiktige effektene av vaksiner har ikke blitt gjenstand for en vitenskapsbasert fagfellevurdert uavhengig granskning. Den totale helseeffekten av fullt ut vaksinerte barn opp mot uvaksinerte barn har aldri blitt utført.
I høringsnotatet blir det fremsatt følgende påstand: “Et vaksinasjonsprogram for voksne og risikogrupper vil minimere smitte og styrke folkehelsen og bør derfor innføres”.
Vi kan ikke se at det finnes noe godt faglig grunnlag for å komme med en slik påstand.
Dette minner i stedet om slogans som kommer rett fra farmasøytisk industri og kan ikke underbygges på et faglig nivå uten at man gjør en totalvurdering av vaksinenes effekter på folkehelsa.
Hva hvis de som blir vaksinert bidrar til å spre smitte i samfunnet? Hva hvis gjentatte vaksineringer fører til økt bivirkningsfrekvens som gir varige helseskader? Hva hvis årlig influensavaksinering medfører større sykdomsforekomst av andre virusvarianter og svekket generell helse hos de som blir vaksinert?
Dette er foreløpig ikke utredet.
En større dansk studie viser at den generelle helsen til barn kan bli svekket av enkelte vaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet.
Fra en artikkel: Vacciner – på flere punkter stadig en uafklaret historie:
“Ingen vacciner er blevet undersøgt for deres uspecifikke effekter på den generelle sundhed, og før vi har undersøgt dét, kan vi faktisk ikke sige, at vaccinerne er sikre. Derudover viser vores forskning, at nogle vacciner rent faktisk øger den generelle dødelighed, specielt blandt piger, og det er meget bekymrende,” fortæller klinisk professor Christine Stabell Benn fra Syddansk Universitet i Odense.”
Konsekvensen av vaksineprogrammene vil kunne være at immuniteten i befolkningen vil bli svekket over tid når de med livslang og sterk immunitet oppnådd ved gjennomgått sykdom dør ut og hele befolkningen har en mer svekket og kortvarig vaksineindusert immunitet til sykdommene. Dette vil gjøre de som er mest sårbare mot sykdommene ennå mer sårbare slik vi nå ser med spedbarn født av mødre som ikke lenger har noen immunitet mot flere sykdommer fordi den vaksineinduserte immuniteten er svekket og hun har ikke lenger immunstoffer til å beskytte sitt barn. Stadig mer vaksinering av gravide er ikke en godt gjennomtenkt løsning på denne problemstillingen.
Man vil også kunne forvente seg flere utbrudd hvor en stadig større andel av de som blir smittet er fullvaksinerte. Fullvaksinerte kan få sykdommene de er vaksinert mot og være smittebærere. Det er ikke sikkert at stadig flere vaksiner er svaret på denne problematikken. Det er derfor en myte at hvis man bare vaksinerer tilstrekkelig vil man kunne holde sykdommene borte fra samfunnet.
Dette blir bekreftet av direktøren for The Vaccine Confidence Project i WHO, Heidi Larson som kom med følgende uttalelse på WHO Global Summit Vaccine Safety 2-3 desember 2019 : «…We’ve shifted the human population…to dependency on vaccine-induced immunity...We’re in a very fragile state now. We have developed a world that is dependent on vaccinations«.
Dette er en veldig alarmerende uttalelse fra professor Larson, spesielt med tanke på at andre epidemier vil dukke opp i fremtiden. Vi må lære å håndtere epidemier og sykdommer når de dukker opp, det er ikke mulig å vaksinere den globale befolkningen mot enhver trussel.
Til slutt vil vi bare minne om at det foreløpig kun er snakk om innføring av noen få vaksiner, men det er bare starten, tanken er at dette voksenprogrammet gradvis skal utvides til å kunne bli et ganske omfattende vaksinasjonsprogram. Vaksiner er farmasøytisk industri sitt store satsingsområde i fremtiden og vi vet at det er flere hundre vaksiner mot nye mikrober under utvikling.
Hvis våre beslutningstakere innfører et slikt program vil sannsynligvis kostnadene for dette øke for hver nye vaksine som farmasøytisk industri får godkjent på markedet.
Vår helsepolitikk kan ikke baseres på slogans fra industrien hvor det ikke finnes noe faglig kunnskapsgrunnlag. Våre politikere må sette seg godt inn i kunnskapsgrunnlaget og være bevisst på den innflytelsen farmasøytisk industri har fått i alle de internasjonale organisasjonene som legger sterke føringer på nasjonal vaksine- og helsepolitikk.
Politikere bør fremme helsepolitikk basert på egen befolknings behov og prioriteringer i stedet for å sette av flere hundre millioner årlig til et vaksineprogram hvis helseeffekt vi ennå ikke kjenner til, fordi det aldri har vært undersøkt. Prioriteringer i helsebudsjettene må gjøres på et faglig grunnlag og vurderes opp mot de behov som råder i eget samfunn og ikke dikteres av store internasjonale organisasjoner der farmasøytisk industri har stor innflytelse og egeninteresse. Dette strider mot alle prinsipper i et opplyst demokrati.
Dette er et teoretisk rammeverk utarbeidet for amerikanske helsemyndigheter for hvordan de skal overtale og øke og selge inn vaksiner til voksne. Her undersøkes helse-adferd og mange modeller og strategier er under arbeid for å øke kompetansen på dette området i samarbeide med psykologer og ekspertise på kommunikasjon.
Et høringsnotat fra Foreningen for Fritt Vaksinevalg:
Til Helse- og omsorgskomiteen
Representantforslag om vaksinasjonsprogram for voksne og risikogrupper for å minimere smitte og styrke folkehelsen
Representantforslag 146 S (2019–2020)
Lenke til Høringsnotatet i PDF-format
Statlig subsidiering av et vaksineprogram for voksne kan vise seg å ha liten effekt på folkehelsa, og kun bidra til et økt vaksinasjonspress.
Foreningen for Fritt Vaksinevalg kan ikke se at det er riktig prioritering av offentlige midler å satse store midler på et subsidiert vaksineprogram for voksne. Gjennomføringen av et slikt program vil medføre store kostnader som sannsynligvis vil gi liten effekt i bedret folkehelse. De estimerte årlige kostnadene ene og alene for det å promotere og påvirke voksne til å ta vaksinene er satt til 7 millioner kroner. I tillegg til et mangedoblet beløp for hele implementeringen.
Det er viktig å fordele offentlige ressurser til de pasientgrupper som har størst behov for rett behandling, og det er her vi mener at de store pengebeløpene som det foreslåes å sette av til dette vil kunne komme bedre til nytte på mer presserende områder i helsenorge.
Et valg om pengebruk på ett område vil alltid innebære et fravalg av noe annet. Vi kan ikke se at det har blitt foretatt noen utredning på hva denne implementeringen vil koste i sin helhet, og hvor stor helsegevinst det vil kunne skape totalt sett. Hvilke andre helsetjenester vil man ikke kunne gjennomføre grunnet denne satsingen på vaksiner for voksne?
Kjenner vi til den totale helsegevinsten av hyppig vaksinering av voksne?
I representantforslaget blir det fremsatt følgende påstand: “Et vaksinasjonsprogram for voksne og risikogrupper vil minimere smitte og styrke folkehelsen”. Men vi kan ikke se at denne påstanden er underbygget med noen reelle data.
Det er mange usikkerheter ved et vaksinasjonsprogram for voksne som ikke har blitt utredet eller belyst. I hvilken grad vil voksne personer tolerere gjentagne vaksinasjoner når vi vet at bivirkningen kan bli forsterket ved hver booster-dose? Hva med interaksjon med ulike legemidler som voksne og eldre står på? Vil stadig mer og hyppig vaksinering med kikhostevaksinen føre til en økt sykdomsbyrde i samfunnet?
Det er derfor viktig å ikke kun tenke på hvilke virus man vaksinerer mot, men hva slags totale effekter dette har på sykdomsutvikling i en befolkning. Man må ta høyde for de utilsiktede konsekvensene som kan komme av slik vaksinering. Et folkehelsespørsmål er hvilke langtidseffekter – epigenetisk og immunologisk – massevaksinering gjennom generasjoner vil kunne bevirke.
Det å vaksinere mot spesifikke bakterie- og virusstammer over mange tiår vil ofte fremprovosere en mutasjon i bakterien eller viruset. I flere land har dette ført til at en mer aggressiv variant har tatt plassen til en kanskje mer harmløs variant som befolkningen har opparbeidet immunitet mot.
Det må også reises spørsmål om en naturlig ervervet immunitet vil gi en større immunkompetanse og evne til å håndtere mer aggressive agens. Det er kjent at influensavaksinering gir en svekket evne til å håndtere mer alvorlige influensavarianter sammenlignet med det å få trenet immunapparat i forbindelse med et naturlig gjennomgått sykdomsforløp.
Statlig subsidiering av et vaksineprogram for voksne kan vise seg å ha liten effekt på folkehelsa, og kun bidra til et økt vaksinasjonspress.
Foreningen for Fritt Vaksinevalg kan ikke se at det er riktig prioritering av offentlige midler å satse store midler på et subsidiert vaksineprogram for voksne. Gjennomføringen av et slikt program vil medføre store kostnader som sannsynligvis vil gi liten effekt i bedret folkehelse. De estimerte årlige kostnadene ene og alene for det å promotere og påvirke voksne til å ta vaksinene er satt til
7 millioner kroner. I tillegg til et mangedoblet beløp for hele implementeringen.
Det er viktig å fordele offentlige ressurser til de pasientgrupper som har størst behov for rett behandling, og det er her vi mener at de store pengebeløpene som det foreslåes å sette av til dette vil kunne komme bedre til nytte på mer presserende områder i helsenorge.
Et valg om pengebruk på ett område vil alltid innebære et fravalg av noe annet. Vi kan ikke se at det har blitt foretatt noen utredning på hva denne implementeringen vil koste i sin helhet, og hvor stor helsegevinst det vil kunne skape totalt sett. Hvilke andre helsetjenester vil man ikke kunne gjennomføre grunnet denne satsingen på vaksiner for voksne?
Kjenner vi til den totale helsegevinsten av hyppig vaksinering av voksne?
I representantforslaget blir det fremsatt følgende påstand: “Et vaksinasjonsprogram for voksne og risikogrupper vil minimere smitte og styrke folkehelsen”. Men vi kan ikke se at denne påstanden er underbygget med noen reelle data.
Det er mange usikkerheter ved et vaksinasjonsprogram for voksne som ikke har blitt utredet eller belyst. I hvilken grad vil voksne personer tolerere gjentagne vaksinasjoner når vi vet at bivirkningen kan bli forsterket ved hver booster-dose? Hva med interaksjon med ulike legemidler som voksne og eldre står på? Vil stadig mer og hyppig vaksinering med kikhostevaksinen føre til en økt sykdomsbyrde i samfunnet?
Det er derfor viktig å ikke kun tenke på hvilke virus man vaksinerer mot, men hva slags totale effekter dette har på sykdomsutvikling i en befolkning. Man må ta høyde for de utilsiktede konsekvensene som kan komme av slik vaksinering. Et folkehelsespørsmål er hvilke langtidseffekter – epigenetisk og immunologisk – massevaksinering gjennom generasjoner vil kunne bevirke.
Det å vaksinere mot spesifikke bakterie- og virusstammer over mange tiår vil ofte fremprovosere en mutasjon i bakterien eller viruset. I flere land har dette ført til at en mer aggressiv variant har tatt plassen til en kanskje mer harmløs variant som befolkningen har opparbeidet immunitet mot.
Det må også reises spørsmål om en naturlig ervervet immunitet vil gi en større immunkompetanse og evne til å håndtere mer aggressive agens. Det er kjent at influensavaksinering gir en svekket evne til å håndtere mer alvorlige influensavarianter sammenlignet med det å få trenet immunapparat i forbindelse med et naturlig gjennomgått sykdomsforløp.
Forsker Tone Gregers ved Institutt for molekylærbiologi på Universitetet i Oslo uttaler følgende i et intervju i forskningsmagasinet Apollon:
«Hvis man ikke vaksinerer seg, blir immunreaksjonen ved naturlig smitte mye sterkere…Tåler man naturlig smitte, er man i større grad beskyttet mot mutante virus, det vi si virus som har endret seg. Vaksiner gir bare beskyttelse mot en bestemt del av viruset”
Vil vi på vaksineområdet i fremtiden kunne få en boomerang på lignende måte som vi har i forhold til antibiotikaresistens med seleksjon av mer aggressive patogene mikrober som unndrar seg vaksinenes virkefelt som er fremskyndet av vaksinene selv?
Kan vaksinasjonsprogrammene bidra til økt smittespredning?
En av de aktuelle vaksinene er DTP-vaksinen mot difteri; stivkrampe; kikhoste og polio. Denne vaksinen vil ikke hindre noen spredning av smitte av disse sykdommene.
Ved difteri lager kroppen antistoffer mot difteritoksinet som blir produsert av bakteriene, men kan ikke stoppe spredningen av selve bakterien.
Stivkrampe er ingen smittsom sykdom, vaksinen virker bare mot stivkrampetoksinet, ikke mot bakterien, så denne komponenten har heller ingen innvirkning på smittespredningen.
Når det gjelder kikhostevaksinen så viser det seg at den kan bidra til å gi økt smitte i samfunnet, dette fordi vaksinen har en såpass kortvarig (3-4 år) og til dels begrenset effekt at det ikke er uvanlig at de som er vaksinerte får sykdommen og blir smittebærere i flere uker uten engang å være klar over det.
I mange tilfeller vil de litt større barna oppleve at sykdomsforløpet vil være såpass mildt at man vil ha problemer med å gjenkjenne det som kikhoste da symptomene likner mest på en vanlig forkjølelse med hoste. Siden vaksinen har såpass dårlig effekt vil derfor mange barn få kikhoste uten at det blir erkjent. Mange vil feilaktig kunne anta at man ikke kan bli smittet av kikhoste når man allerede har blitt vaksinert. Men fordi vaksinens har både kortvarig og til dels begrenset effekt så er det ikke uvanlig at de som er vaksinerte får sykdommen og blir smittebærere.
Ved polio vil vaksinerte personer som kommer i kontakt med viruset kunne spre smitten videre til andre på lik linje med uvaksinerte. Salk-vaksinen forebygger poliosykdom, men hindrer ikke infeksjon med viruset. Derfor vil denne vaksinen heller ikke bidra til å minimere smitte eller bidra til noen flokkimmunitet.
I Norge benytter vi den inaktiverte vaksinen som er en del av ulike kombinasjons-vaksiner. Denne vaksinen gir produksjon av antistoffer, men relativt lite tarmimmunitet. Dermed vil vaksinerte personer som kommer i kontakt med viruset kunne spre smitten videre til andre på lik linje med uvaksinerte.
På denne måten kan man si at begreper som flokkimmunitet ikke gjelder for denne vaksinen.
“Den poliovaksinen vi som alle andre land i Europa benytter, Salk-vaksinen, forebygger poliosykdom med lammelse meget effektivt, men hindrer ikke infeksjon med viruset. Hvis alle i samfunnet var fullbeskyttet gjennom vaksinasjon, ville dette kanskje ikke være noe problem. Realiteten er imidlertid at en ganske betydelig del av befolkningen trolig ikke har effektiv immunitet mot WPV1, (vilt polio virus 1) siden vaksinasjonen først og fremst skjer i småbarnsalderen. Med det norske vaksinasjonsprogrammet regner vi med en varighet på 10- 15 år av immunitet. Det vil si at voksne kvinner, og menn som ikke har vært vaksinert i forbindelse med militærtjeneste, mangler fullgod immunitet, med mindre de har fått «påfyll» for eksempel før utenlandsreise.»
Stig S. Frøland, Professor, dr.med., Rikshospitalet
Historiske medisinske data viser at dødeligheten for sykdommene vi vaksinerer mot var redusert med 80-99% innen vi startet opp vaksineprogrammene
Historiske data viser at det var den generelle bedringen i den materielle levestandard, spesielt i sanitære forhold og bedret ernæring som var avgjørende for en bedret folkehelse hvor alvorligheten og utbredelsen av infeksjonssykdommene sank i takt med en markant bedring i levevilkårene for folk flest. Dødeligheten av de fleste infeksjonssykdommer var blitt redusert med 80-99% innen vaksineprogrammene startet opp.
Litt om dødeligheten for enkelte av sykdommene:
Difteri – ingen dødsfall på over 70 år i Norge- Det siste utbrudd var i 1956 med 3 tilfeller av sykdommen.
Stivkrampe: – i løpet av de siste 43 årene kun vært 5 dødsfall – hovedsakelig av eldre personer. Kikhoste: det har i løpet av de siste 38 årene vært registrert 4 dødsfall av spedbarn under ett år.
Polio: det har ikke vært poliosmitte i Norge siden 1969 (51 år), bortsett fra 5 importerte tilfeller 3 barn og 2 voksne som var innvandret til landet hvorav ett av barna var adoptert. Polio er nå utryddet i store deler av verden. I 2002 ble Europa erklært poliofritt.
Som vi ser forekommer det svært sjeldent dødsfall i forbindelse med de sykdommene vi vaksinerer mot i Norge. Man kan da spørre seg i hvilken grad det er vaksinene som bidrar til dette? Da massevaksinering ble tatt i bruk, hadde utbredelsen og dødeligheten av de fleste infeksjonssykdommene allerede falt radikalt i hele den vestlige verden.
Kravet til flokkimmunitet har ikke vært oppfylt fra vi startet opp med å vaksinere for mange av sykdommene i vaksineprogrammet
Siden det viser seg at flere av vaksinene har begrenset effekt noen bare få år, vil man enkelt kunne regne ut at hele den norske befolkningen fra ca 25 år og oppover ikke lenger har immunitet for disse sykdommene. Man har derfor allerede fra oppstart ikke vært i nærheten av å oppfylle kravet om flokkimmunitet.
Likevel ser vi svært lite utbrudd av disse sykdommene. Kan det være andre forklaringer enn vaksinering som bidrar til at befolkningen holder seg fri fra disse sykdommene selv om kravet til flokkimmuniteten ikke er oppnådd?
Liten åpenhet om internasjonale krav om innføring av nye vaksineprogrammer
Norge har i praksis i ikke lenger selvstendig råderett over egen helsepolitikk da vi i stor grad er underlagt internasjonale avtaler hvor man er juridisk forpliktet til å implementere den helsepolitikken som blir diktert oss. Ifølge IHR (International Health Regulations) er vi pålagt høy oppslutning om vaksineprogrammene. WHO sine styringsråd pålegger sine medlemsland å innføre de ulike vaksinasjonsprogrammer innen en viss tidsperiode. Vi kan derfor anta at dette forslaget ikke kommer som et genuint behov for implementering av et slikt program i Norge, men at det er kommet som et resultat av de forpliktelser vi er pålagt via internasjonale avtaler. Det blir ikke gjort rede for hvor stor faktor dette er i representantforslaget.
Influensavaksine virker ikke på friske voksne
I forslaget heter det som følger: “Stortinget ber regjeringen fremme et forslag om å tilby gratis influensavaksine for alle.”
Vaksinasjon mot influensa har bare en liten effekt på influensasymptomer hos sunne og friske voksne, ifølge en studie fra The Cochrane Collaboration som tok utgangspunkt i 90 forskningsartikler som har sammenlignet effekten av influensavaksine med placebo.
Over åtte millioner mennesker har til sammen vært med i de enkelte studiene.
Ifølge studien må 71 personer vaksineres hvis man vil unngå bare ett tilfelle av influensa. Vaksinasjon viser ingen effekt på antallet fraværsdager og sykehusinnleggelser.
Fra en artikkel på Forskning.no “– Velkjent at influensavaksine ikke virker på friske voksne”
Hvis du er en sunn og frisk voksenperson, trenger du ikke en influensavaksine. Det er konklusjonen fra The Cochrane Collaboration.
Det er dessuten usikre konklusjoner i forhold til effekten av influensavaksinering også på eldre personer. Her er en annen studie fra det uavhengige instituttet Cochrane:
“Vaccines for preventing seasonal influenza and its complications in people aged 65 or older”
« The evidence for a lower risk of influenza and ILI with vaccination is limited by biases in the design or conduct of the studies. Lack of detail regarding the methods used to confirm the diagnosis of influenza limits the applicability of this result. The available evidence relating to complications is of poor quality, insufficient, or old and provides no clear guidance for public health regarding the safety, efficacy, or effectiveness of influenza vaccines for people aged 65 years or older. Society should invest in research on a new generation of influenza vaccines for the elderly.»
Flu shots increased fivefold the risk of acute respiratory infections caused by a group of noninfluenza viruses, including coronaviruses
https://www.bmj.com/content/368/bmj.m810/rr-0
Annual flu shots increase mortality from influenza, pneumonia and the risk of illness from noninfluenza viruses, including coronaviruses. Annual flu shots have put us on a treadmill of narrow and short-term protection and subverted the broad and lasting immunity provided by wild virus infections in healthy people.
We are told year after year that influenza vaccines are 60% effective…30% effective…45% effective…etc. Does this mean that they prevent a significant proportion of all viral respiratory infections? No, these reports are based on non-randomized surveys known as “test-negative case-control studies”; they look only at influenza infections and make no attempt to look at the other 200-plus respiratory viruses. Furthermore, they make no attempt to look at any vaccine adverse effects such as seizures, narcolepsy, Guillain-Barre’ syndrome, or oculorespiratory syndrome.
How can influenza vaccines increase the risk of other infections? There are at least two possible mechanisms: first, influenza vaccines probably alter our immune systems non-specifically to increase susceptibility to other infections; this has been observed with DTP and other vaccines. (Benn et al, Trends in Immunology, May 2013) Secondly, there is the phenomenon of “viral interference” in which a virus infection stimulates the innate immune system to provide temporary and non-specific protection against other viruses. By preventing influenza infection a vaccine could prevent this unexpected but positive side effect. The Cowling study discusses this possibility in some detail. A recent study of virus population dynamics found, at least, that influenza A prevented subsequent rhinovirus infections, and influenza B prevented adenovirus infections. (Nickbakhsh et al, PNAS, 12 Nov 2019)
Kunnskapssenteret er ikke sikre på om vaksinasjon mot influensa har effekt hos eldre og kronisk syke
Kunnskapssenteret har systematisk gått gjennom forskning som omhandler helseeffekten av influensavaksine hos eldre og mennesker med kroniske sykdommer. Men til tross for den omfattende gjennomgangen, kan ikke Kunnskapssenteret si noe sikkert om vaksinens virkning. Nytteløs vaksinering?
fra en artikkel på Norsk Helseinformatikk: “Vet ikke om influensavaksine virker”
Det er blitt reist spørsmål om hvor effektivt tiltaket er, spesielt for risikogruppene eldre og/eller kronisk syke. Kunnskapssenteret har derfor vurdert tilgjengelig forskning og analysert studier som tar for seg effekten av influensavaksine til personer over 65 år og til personer med alvorlige lunge- og leversykdommer, hiv-infeksjon og hjerte- og karsykdommer. Over 2,5 millioner mennesker inngår i studiene som Kunnskapssenteret har vurdert.
De har stilt spørsmål om hvor effektivt tiltaket med influensavaksinering er:
Svaret er: Vet ikke!
Kunnskapssenteret konkluderer med at kunnskapsgrunnlaget for å si noe om effekten av influensavaksine til eldre og kronisk syke er mangelfullt. Dette fordi dokumentasjonsgrunnlaget er av dårlig kvalitet og at det er stor usikkerhet ved resultatene.
For eldre som bor i institusjon og enkelte grupper kronisk syke, har Kunnskapssenteret også kommet fram til at influensavaksine muligens reduserer risikoen for influensaliknende sykdommer.
Men influensavaksinering påvirker neppe risikoen for lungebetennelse eller totaldødeligheten hos risikogruppene eldre og kronisk syke, står det i rapporten.
Spørsmålet om influensavaksine til eldre og kronisk syke har noen særlig virkning står derfor ubesvart.
Et annet viktig poeng som det ikke opplyses om er at alle de tilfellene som man årlig tilskriver influensa, det er et variabelt tall, men ca 900-1000 personer. Dette er kalkulert ut fra en overdødelighet i befolkningen som man tilskriver influensa. Det er ikke snakk om laboratoriebekreftede tilfeller. Det betyr at all overdødelighet av influensaliknende sykdom og død blir tilskrevet influensa. Den overdødeligheten som blir registrert som influensasykdom er derfor en dødelighet forårsaket av alle mulig florerende virusstammer, og ikke spesifikt de virusstammene man har valgt ut i den årlige vaksinen.
Vaksinene sikter inn mot spesifikke influensavirus man antar vil opptre i sesong, men her er det mange sesonger hvor man ikke klarer å treffe like godt da virus lett kan endre seg underveis. I enkelte sesonger er effekten av vaksinen derfor marginal, noen ganger ned mot 10%, mens andre sesonger kan man anta at vaksinering har 65% beskyttelse.
Men det viktige er at man ved vaksinering kun vil beskytte de få som faktisk blir smittet med de virusstammene som vaksinen dekker. Dermed blir den reelle dødeligheten av de som dør av det viruset som vaksinen skal beskytte mot ganske lav.
I sesongen 2005/6 ble det registrert 22 dødsfall, i 2006/7 var det 39 dødsfall og i sesongen 2007/8 var det 15 dødsfall. Dette er de reelle dødsfall av bekreftede smittet med det influensaviruset som herjer i den aktuelle sesongen. En massevaksinering de eldre vil derfor ikke ha noen særlig innvirkning på alle disse andre sykdomstilfellene av influensaliknende dødsfall som inntreffer årlig, dvs. mesteparten av dem.
Hva er egentlig “balansert” og “god” informasjon?
Påstand: “Ikke alle har fått grunnvaksinasjon i vaksinasjonsprogrammet for barn. Foreldre kan bestemme at barna ikke får vaksinene….Flere av disse voksne har ikke fått balansert informasjon om vaksiner. Forslagsstillerne mener at disse unge voksne, når de er myndige, skal få god informasjon om vaksiner”
Vi antar at det her i realiteten er snakk om svært unge personer ned til 16 år som nettopp har fått juridisk myndighet til å ta medisinske valg på vegne av seg selv. Her ønsker myndighetene å bruke store pengebeløp på å promotere vaksiner og bedrive påvirkningskampanjer overfor unge personer hvis foreldrene har tatt et valg på deres vegne om å avstå fra vaksiner.
Disse ungdommene har ifølge påstanden ikke fått “balansert” informasjon av sine foreldre? Er det gitt at om man velger å ikke la seg vaksinere så har man ikke fått “god” eller “balansert” informasjon?
Dessuten strider det mot prinsippet om informert samtykke å utøve press eller overtalelser for å gjennomgå en medisinsk prosedyre som vaksinering representerer.
Disse kampanjene vil være i regi av Folkehelseinstituttet, og vi vet av tidligere erfaring at den informasjonen de gir om vaksinene på ingen måte er balansert, men heller svært ensidig positive i forhold til vaksinene og gir en uforholdsmessig negativ fremstilling av sykdommene man vaksinerer mot. FHI har vist at de ikke klarer å forvalte sitt ansvar med å gi korrekt informasjon til befolkningen om vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet og også andre vaksiner.
Vaksiner er, og skal være frivillig i Norge
Vi setter pris på at man i representantforslaget presiserer at man ønsker at all vaksinering skal baseres på frivillighetsprinsippet.
“Et vaksineringsprogram for voksne må selvsagt være et tilbud, ikke et påbud. Vaksine er, og skal være, frivillig i Norge.”
Konklusjon: Vi er bekymret for at implementeringen av dette representantforslaget vil innebære at man vil bruke store pengesummer på vaksiner som ikke bidrar til økt folkehelse, og at store midler som kunne ha blitt brukt på andre områder nå vil bli brukt på overtalelseskampanjer og nærmest skremselspropaganda overfor befolkningen og da spesielt rettet mot svært unge mennesker for å få dem til å vaksinere seg.
På denne måten vil de bli fratatt deres rett til korrekt informasjon og et informert samtykke.
Med vennlig hilsen
Foreningen For Fritt Vaksinevalg
