Eirik Værnes
Denne artikkelen er gjengitt med velvillig tillatelse fra Steigan
Verdens helseorganisasjon holder lukkede møter om avtaler som gjelder oss alle. Deler av avtalene er allikevel kjent, og i ett av punktene vil Norge gi fra seg retten til å bestemme over sin egen helsepolitikk. Det betyr at WHO kan ta grep som krav om bruk av munnbind, vaksinasjon og portforbud om en krise skulle bryte ut.
Organisasjonen som skal jobbe for bedre helse for verdens befolkning, og som skal gi faglig støtte og råd til sine medlemsland, har lenge beveget seg i en farlig retning. Private aktører får innflytelse gjennom å gi pengestøtte, og organisasjonen har gitt råd som har fått store økonomiske konsekvenser, i tillegg har legemiddelselskaper tjent grovt som følge av deres anbefalinger om medisiner og vaksinering. Nå jobber WHO med avtaler som kan ta makten fra myndighetene og begrense befolkningens frihet. De forsøker å holde innholdet i avtalene skjult.
Da WHO skulle velge en ny generaldirektør i 2017, publiserte Politico en artikkel om stiftelsen Bill & Melinda Gates Foundation sin innflytelse i organisasjonen. Det ble også foreslått at Tedros Adhanom Ghebreyesus var Gates foretrukne kandidat for stillingen.
Laurie Garrett, Council on Foreign Relations: «Stiftelsens innvirkning på WHO er enorm. Hvis de ikke var der, hvis de gikk bort med pengene sine, ville den skadelige innvirkningen være dyp, og alle er altfor klar over det.»
Sophie Harman, professor i internasjonal politikk ved Queen Mary University of London: «Alle kandidatene kommer til å måtte alliere seg med ham på en eller annen måte. Du kan ikke ignorere ham.»
Som vi alle vet, var det den tidligere etiopiske helseministeren og utenriksministeren som ble generaldirektør. Med de nye endringene i internasjonale helsereguleringer, og pandemi-avtalen, vil Tedros få enda mer makt over medlemslandene. Norge inkludert.
Med myndighet til å bestemme over medlemslandenes helsepolitikk vil WHO kunne erklære en global helsekrise utifra sine egne definisjoner – og i tillegg bestemme hvilke tiltak som skal bli satt inn for å takle den. Og det norske folket og våre myndigheter har ingenting de skulle ha sagt om håndteringen, uansett hvor drastiske tiltakene måtte være.
Forhandlinger i lukkede rom
Professor i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt skriver i et debattinnlegg i Nettavisen om to viktige forhandlinger WHO for øyeblikket jobber med, og som begge har frist i mai 2024. «Det legges med andre ord nå et stort press på medlemslandene om å bli enige, men verden får ikke vite hva som skjer i disse lukkede forhandlingene,» skriver han. Det er kun åpningen og avslutningen av møtet som er tilgjengelig for offentligheten.
Den ene forhandlingen dreier seg om endringer i internasjonale helsereguleringer (IHR). Denne avtalen vil gjøre det mulig for WHOs direktør å bestemme hvordan Norge skal reagere på en ny pandemi. Det kan være stenging av skoler, strenge kontrolltiltak og krav om vaksinasjon.
Forslagene til endringer i IHR har vært synlige før, og de innebar da blant annet: (mulighet til) å innføre tiltak som isolasjon, tvangsvaksinering, innføring av digitalt vaksinasjonssertifikat, bestemme hvilke medisiner og vaksiner som skal taes i bruk – WHO kan selv bestemme hvem som skal produsere vaksiner og medisiner, og organisasjonen skal selv godkjenne dem.
Den andre dreier seg om en Pandemic Accord. Om denne skriver WHO at det er en bindende avtale mellom medlemsland som skal sikre at landene er bedre forberedt og beskyttet, for å kunne forebygge og respondere på fremtidige pandemier.
En intergovernmental negotiating body (INB), etablert av medlemslandene lager et utkast til denne bindende avtalen om pandemier. De skal levere et utkast til gjennomgang på World Health Assembly i 2024.
Mer makt til globale organisasjoner?
Julia Schreiner Benito, redaktør i Hemali, har satt fokus på forholdet mellom WHO, EU, FN og WEF. Når WEF tar finansiell kontroll over FN, og FN jobber med systemer for å fange opp feilinformasjon og utføre faktasjekking, samtidig som både FN og WHO sikter mot å få globale nødfullmakter, er det god grunn til å frykte for sin egen frihet. WHO fortsetter i tillegg arbeidet med EUs digitale helsesertifikat.
I juni i år gikk muligheten for å ta i bruk koronasertifikatet ut i Norge. Og det samme gjorde EUs digitale covid-pass. Men WHO har bestemt seg for å samarbeide med EU om videreutviklingen av det digitale covid-passet som ble brukt under nedstengingen.
Passet ble brukt av EUs 27 medlemsland, og 51 andre land var i tillegg tilknyttet systemet. De siste landene avsluttet bruken av passet i august 2022.
Med WHOs nye avtaler med medlemslandene, vil det ikke ha noe å si om muligheten for å ta i bruk koronasertifikat i Norge har gått ut. WHO kan gå forbi Norges myndigheter i en krisesituasjon, og bestemme hva som vil være vår helsepolitikk. Det kan være portforbud, karantene og isolasjon, innføring av digitalt helsepass, tvangsvaksinering.
WHOs globale digitale helsesertifikat er «det nye kapittelet i utviklingen av digital helse».
Vi har tid til å påvirke avgjørelsen. Men mai 2024 er ikke lenge til.
Helseminister Ingvild Kjerkol er positiv til WHOs avtaler. Selv et tidligere utkast av avtalen – som flere av medlemslandene var i mot – støttet hun. Norske myndigheter vil delta uansett, virker det som.
Sykelig massebevissthet krever motstand
Vi har sett at myndighetene blir påvirket av folkets mening. Under korona-nedstengingen ble det i mange land innført tiltak som grenset til tvangsvaksinering. Østerrike meldte at de ville kreve at alle innbyggere var vaksinert innen februar 2022. Østerrike var et av landene hvor motstanden mot nedstengingen, og demonstrasjonene, var størst. Tusenvis demonstrerte i gatene. Kravet ble opphevet etter bare en måned.
Det var en sykelig form for massebevissthet som utviklet seg under nedstengingen. Den kollektive aggresjonen ble rettet mot de som ikke fulgte reglene. Samme hva reglene bygget på – om de var fornuftige eller ulogiske – så skulle man følge dem. Motstemmene var viktige for å holde denne aggresjonen i sjakk.
Det er fortsatt viktig å snakke, diskutere og kaste lys over myndighetenes handlinger og det – ofte mangelfulle – vitenskapelige grunnlaget for dem. På denne måten kan vi motvirke innføringen av avtaler som tar vår frihet vekk.
Hvis myndighetene får lov til å jobbe i mørket, uten noen form for offentlig debatt, så vil avtalene bli snikinnført, og vi sitter i garnet.
Om alle som leser denne teksten snakker med 10 andre personer om avtalene mellom WHO og medlemslandene deres, og oppfordrer dem man snakker med til å gjøre det samme, vil vi etterhvert nå mange. Mitt råd er å bruke en høflig tone, se an om personen du snakker med er mottakelig for informasjonen, ikke lempe på med for mange opplysninger i starten, men si akkurat nok til å vekke nysgjerrigheten og den kritiske sansen.
Tar du utfordringen?
Min erfaring er at det er mer forpliktende å skrive ned det man bestemmer seg for på et stykke papir. For eksempel kan man sette en frist for når man skal ha snakket med 10 stykker om problemene knyttet til WHO-forhandlingene. Det er garantert noen i alles omgangskrets, enten i vennegjengen, familien eller på arbeidsplassen, som vil synes at norske myndigheter går for langt når de gir vekk vår rett til å ta egne valg under en krisesituasjon.
Man kan gi seg selv et løfte, og sette en frist. «Jeg skal snakke med 10 personer om WHO-forhandlingene innen (velg en dato).»
Hvis du synes denne artikkelen var informativ og nyttig, kanskje til og med et viktig bidrag i kampen for vår frihet, må du gjerne dele den med 10 stykker.
Det endelige målet må være å overbevise, ikke å støte vekk eller havne i en krangel. Vi må få ut denne informasjonen og kaste lys over avtalene de ikke vil at vi skal vite om!
Lenker
https://www.politico.eu/article/bill-gates-who-most-powerful-doctor/
