Av Maryanne Demasi, 11. november 2025.
Jeg kjøpte nylig Aaron Siris nye bok, Vaccines, Amen. Da jeg bladde gjennom den, la jeg merke til en seksjon viet til hans nå berømte avhør av Dr. Stanley Plotkin, vaksinenes «gudfar». Jeg hadde sett klipp gå viralt på sosiale medier, men aldri tatt meg tid til å lese hele referatet — før nå.
Siris avhør var metodisk og klippefast… en mesterklasse i det å trekke ut ubehagelige sannheter.
Juridisk teppefall.
I januar 2018 ble Dr. Stanley Plotkin, en ruvende skikkelse innen immunologi og medutvikler av røde hunder-vaksinen, utspurt under ed av advokat Aaron Siri i Pennsylvania. Saken var basert på en foreldrerettstvist i Michigan, der skilte foreldre var uenige om hvorvidt datteren skulle bli vaksinert. Plotkin hadde samtykket til å vitne på vegne av faren, som støtte for vaksinasjon. Det som fulgte i løpet av de neste ni timene, gjengitt i et referat på 400 sider, var ekstraordinært.
Plotkins vitneforklaring avslørte etiske blindsoner, vitenskapelig hovmot og en urovekkende likegyldighet til vaksinesikkerhetsdata. Han hånet religiøse forbehold, forsvarte eksperimenter på psykisk funksjonshemmede barn og avfeide åpenbare svakheter i vaksineovervåkingssystemer.
Et system tuftet på konflikter
Helt fra starten av innrømmet Plotkin at han hadde interessekonflikter. Han bekreftet å ha mottatt betalinger fra Merck, Sanofi, GSK, Pfizer og diverse bioteknologiselskaper. Dette var ikke sporadiske konsulentfirmaer, men langvarige økonomiske forhold til selve produsentene av vaksinene han promoterte. Plotkin virket overrasket da Siri stilte spørsmål ved hans økonomiske uventede inntekt fra royalties på produkter som RotaTeq, og uttrykte overraskelse over «tonen» i vitneforklaringen.
Siri fortsatte: «Du forventet altså ikke at dine økonomiske avtaler med disse selskapene ville være relevante?»
Plotkin svarte: «Nei, jeg antar at jeg ikke oppfattet at det var relevant for min mening om hvorvidt et barn burde få vaksiner.»
Mannen som var betrodd å utforme den nasjonale vaksinepolitikken hadde en direkte økonomisk interesse i dens utvidelse, men han avfeide det som irrelevant.
Forakt for religiøs dissens
Siri stilte Plotkin spørsmål om hans tidligere uttalelser, inkludert en der han beskrev vaksinekritikere som «religiøse fanatikere som tror at Guds vilje inkluderer død og sykdom».
Siri spurte om han sto ved denne uttalelsen. Plotkin svarte ettertrykkelig: «Det gjør jeg absolutt.»
Plotkin var ikke interessert i etisk pluralisme eller å tilpasse seg divergerende moralske rammeverk. For ham var folkehelse en krig, og religiøse motstandere var fienden.
Han innrømmet også å ha brukt menneskelige fosterceller i vaksineproduksjon — nærmere bestemt WI-38, en cellelinje avledet fra et abortert foster ved tre måneders svangerskap.
Siri spurte om Plotkin hadde skrevet artikler som involverte dusinvis av aborter for innsamling av vev. Plotkin trakk på skuldrene: «Jeg husker ikke det nøyaktige antallet … men ganske mange.»
Plotkin så på dette som en vitenskapelig nødvendighet, selv om det for mange – inkludert katolikker og ortodokse jøder – fortsatt er et dyptgående moralsk anliggende.
I stedet for å anerkjenne sensitive tema som dette, avfeide Plotkin dem blankt og avviste ideen om at trosbaserte verdier bør påvirke folkehelsepolitikken.
Den typen absolutisme hvor vitenskapelige mål overstyrer moralske grenser har siden blitt kritisert av både etikere og folkehelseledere.
Som NIH-direktør Jay Bhattacharya senere observerte under sin bekreftelseshøring i Senatet i 2025, undergraves tillit av denne typen absolutisme.
«Innen folkehelsen må vi sørge for at vitenskapens produkter er etisk akseptable for alle», sa han. «Å ha alternativer som ikke er etisk i konflikt med cellelinjer fra fostre er ikke bare et etisk spørsmål — det er et folkehelsespørsmål.»
Sikkerhet antatt, ikke bevist
Da diskusjonen tok for seg temaet vaksinesikkerhet, spurte Siri: «Kjenner du til noen studier som sammenligner vaksinerte barn med fullstendig uvaksinerte barn?»
Plotkin svarte at han «ikke visste om velkontrollerte studier».
På spørsmål om hvorfor det ikke var utført placebokontrollerte studier på rutinemessige barnevaksiner som hepatitt B, sa Plotkin at slike studier ville være «etisk vanskelige».
Siri bemerket at denne begrunnelsen skaper en vitenskapelig blindsone. Hvis studier anses som for uetiske å gjennomføre, finnes det rett og slett ikke gullstandard sikkerhetsdata — den typen som kreves for andre legemidler — for hele barnevaksinasjonsprogrammet. Han pekte på ett eksempel: Mercks hepatitt B-vaksine, gitt til nyfødte. Selskapet hadde bare overvåket deltakerne for bivirkninger i fem dager etter injeksjon.
Plotkin bestred det ikke. «Fem dager er så visst kort tid for oppfølging», innrømmet han, men hevdet at «de mest alvorlige hendelsene» ville inntreffe innenfor denne tidsrammen. Siri utfordret ideen om at man kunne fange opp meningsfulle sikkerhetsdata i et så smalt tidsvindu — spesielt siden det kan ta uker eller måneder før autoimmune eller nevroutviklingsmessige effekter dukker opp.
Siri fortsatte ved å spørre Plotkin om DTaP- og Tdap-vaksinene — mot difteri, stivkrampe og kikhoste — kunne forårsake autisme.
«Jeg føler meg sikker på at de ikke gjør det», svarte Plotkin.
Men da han ble vist Institute of Medicines rapport fra 2011, som fant bevisene «utilstrekkelige til å fastslå eller avvise» en årsakssammenheng mellom DTaP og autisme, kontret Plotkin: «Ja, men poenget er at det ikke fantes noen studier som viste at det forårsaker autisme.»
I det øyeblikket gjorde Plotkin en feilslutning: å behandle fraværet av bevis som bevis på fravær.
Siri konfronterte ham: «Du antar, Dr. Plotkin. Det ville være litt for tidlig å komme med den utvetydige, vidtomfattende påstanden om at vaksiner ikke forårsaker autisme, ikke sant?»
Plotkin ga etter. «Som forsker vil jegMMR-vaksinen si at jeg ikke har bevis på den ene eller andre måten.»
MMR-vaksinen
Avhøret avslørte også det skjøre grunnlaget for vaksinen mot meslinger-, kusma- og røde hunde (MMR).
Da Siri ba om bevis på randomiserte, placebokontrollerte studier utført i forkant av godkjenningen av MMR, protesterte Plotkin: «Å si at den ikke har blitt testet er fullstendig tull». Ifølge Plotkin hadde den blitt «omfattende» studert.
Plotkin ble bedt om å nevne en spesifikk studie, men kunne ikke navngi noen. I stedet pekte han på sin egen lærebok på 1800 sider: «Du kan finne dem i denne boken, hvis du ønsker det.»
Siri svarte at han ønsket en faktisk fagfellevurdert studie, ikke en referanse til Plotkins egen bok. «Så du er ikke villig til å oppgi en referanse?» spurte han. «Vil du at vi bare skal stole på deg?» Plotkin ble synlig frustrert.
Til slutt innrømmet han at det ikke fantes en eneste randomisert, placebokontrollert studie. «Jeg husker ikke at det var en kontrollgruppe for studiene, så vidt jeg husker», sa han.
Denne ordutvekslingen varslet et bredere skifte i den offentlige diskurs, og påpekte langvarige bekymringer om at visse kombinasjonsvaksiner hadde blitt effektivt innlemmet i vaksinasjonsprogrammet uten tilstrekkelig sikkerhetstesting.
I september i år ba president Trump om at MMR-vaksinen skulle deles opp i tre separate injeksjoner. Forslaget gjenspeilet et synspunkt som Andrew Wakefield hadde gitt uttrykk for flere tiår tidligere, nemlig at det å kombinere alle tre virusene i én dose kan utgjøre større risiko enn å spre dem. Wakefield ble betegnet som en kjeltring og strøket fra det medisinske registeret. Men nå skal det samme spørsmålet — en gang betegnet som farlig feilinformasjon — vurderes på nytt av CDCs nye rådgivende vaksinekomité, ledet av Martin Kulldorff.
Siri vendte deretter oppmerksomheten mot aluminiumsadjuvanser — de immunaktiverende hjelpestoffene som brukes i mange barnevaksiner. På spørsmål om studier hadde sammenlignet dyr injisert med aluminium med dyr som fikk saltvann, innrømmet Plotkin at forskningen på vaksinenes sikkerhet var begrenset.
Siri fortsatte ved å spørre om aluminium injisert i kroppen kunne migrere inn i hjernen. Plotkin svarte: «Nei, jeg har ikke sett eller lest slike studier.»
Da Plotkin ble presentert for en rekke artikler som viste at aluminium kan migrere inn i hjernen, innrømmet han at han ikke hadde studert temaet selv, og erkjente at det fantes eksperimenter «som tydet på at det er mulig.»
På spørsmål om aluminium kan forstyrre nevrologisk utvikling hos barn, sa Plotkin: «Jeg er ikke klar over noe bevis for at aluminium forstyrrer utviklingsprosessene hos mottakelige barn.»
Samlet sett avdekket ordutvekslingen et åpenbart hull i evidensgrunnlaget. Forbindelser som aluminiumhydroksid og aluminiumfosfat har blitt injisert i babyer i flere tiår, men ingen rigorøse studier har noen gang evaluert deres nevrotoksisitet mot en inert placebo.
Dette temaet kom tilbake i søkelyset i september 2025, da president Trump lovet å fjerne aluminium fra vaksiner, og den verdensledende forsker Dr. Christopher Exley fornyet kravene om en fullstendig revurdering.
Et ødelagt sikkerhetsnett
Siri vendte deretter oppmerksomheten mot påliteligheten til Vaccine Adverse Event Reporting System (VAERS) – den primære mekanismen for å samle inn rapporter om vaksinerelaterte skader i USA. Trodde Plotkin at de fleste bivirkninger ble fanget opp i denne databasen?
«Jeg tror … sannsynligvis blir de fleste rapportert», svarte han.
Men Siri viste ham en statlig støttet studie av Harvard Pilgrim, som fant at færre enn 1% av vaksinebivirkningene rapporteres til VAERS.
«Ja», sa Plotkin og tok et steg tilbake. «Jeg har egentlig ikke mye tillit til VAERS-systemet …»
Likevel er dette den samme databasen som offentlige tjenestemenn rutinemessig siterer for å hevde at «vaksiner er trygge».
Ironisk nok var Plotkin selv nylig medforfatter av en provoserende lederartikkel i New England Journal of Medicine, der det ble innrømmet at overvåking av vaksinesikkerheten fortsatt er grovt «utilstrekkelig».
Eksperimentering på sårbare mennesker
Den kanskje mest skremmende delen av avhøret gjaldt Plotkins historikk med eksperimentering på mennesker.
«Har du noen gang brukt foreldreløse barn til å studere en eksperimentell vaksine?» spurte Siri.
«Ja,» svarte Plotkin.
«Har du noen gang brukt psykisk utviklingshemmede til å studere en eksperimentell vaksine?» spurte Siri.
«Jeg husker ikke … jeg vil ikke benekte at jeg kan ha gjort det,» svarte Plotkin.
Siri siterte en studie utført av Plotkin der han hadde administrert eksperimentelle røde hunde-vaksiner til innlagte barn som var «psykisk utviklingshemmede».
Plotkin svarte likegyldig: «Greit, vel, i så fall … var det det jeg gjorde.»
Det var ingen unnskyldning, ingen tegn til etisk ettertanke – bare saklig aksept.
Siri var ikke ferdig. Han spurte om Plotkin hadde argumentert for at det var bedre å teste på de «som er menneskelige i form, men ikke i sosialt potensial» heller enn på friske barn.
Plotkin innrømmet å ha skrevet det.
Siri slo fast at Plotkin også hadde utført vaksineforskning på babyer til fengslede mødre og på koloniserte afrikanske befolkninger.
Plotkin virket å antyde at den vitenskapelige verdien av slike studier oppveide de etiske feiltrinnene – en holdning som mange ville tolke som det klassiske «målet helliger midlene»-rasjonalet.
Men denne logikken feiler på den mest grunnleggende testen for informert samtykke. Siri spurte om samtykke hadde blitt innhentet i disse tilfellene.
«Jeg husker ikke … men jeg antar det var det», svarte Plotkin.
Antar?
Dette var forskning post-Nürnberg, og den ledende vaksineutvikleren i Amerika kunne ikke si med sikkerhet om han hadde informert de menneskene han eksperimenterte på.
Innen ethvert annet medisinsk felt ville slike feiltrinn være diskvalifiserende.
En lettvint avvisning av foreldres rettigheter
Plotkins likegyldighet ovenfor det å eksperimentere på funksjonshemmede barn stoppet ikke der.
Siri spurte om noen som takket nei til en vaksine på grunn av bekymringer rundt manglende sikkerhetsdata burde bli stemplet som «anti-vaksine».
Plotkin svarte: «Hvis de nektet å bli vaksinert selv eller nektet å vaksinere barna sine, ville jeg kalt dem en antivaksine-person, ja.»
Plotkin var mindre bekymret for at voksne gjorde det valget for seg selv, men han hadde ingen toleranse for at foreldre gjorde slike valg på vegne av sine egne barn.
«Situasjonen for barn er ganske annerledes», sa Plotkin, «fordi man gjør et valg på vegne av noen andre, et valg som også har viktige implikasjoner for folkehelsen.»
Etter Plotkins syn hadde staten større myndighet enn foreldre over et barns medisinske valg — selv når vitenskapen var usikker.
Hvordan skikkelser som Plotkin ble mulig
Plotkin-avhøret står som en casestudie i hvordan interessekonflikter, ideologi og knefall for autoriteter har svekket det vitenskapelige grunnlaget for folkehelsen.
Plotkin er ingen ubetydelig skikkelse. Han blir feiret, hedret og æret. Likevel promoterer han vaksiner som aldri har gjennomgått ekte placebokontrollert testing, avfeier feilene i overvåkningen etter markedsføring og innrømmer å ha eksperimentert på sårbare befolkningsgrupper.
Dette er ikke spekulasjoner eller konspirasjon — det er et vitnesbyrd under ed fra mannen som bidro til å bygge det moderne vaksineprogrammet.
Ettersom helseminister Robert F. Kennedy jr. nå gjenåpner lenge avviste spørsmål om aluminiumsadjuvanser og fraværet av langsiktige sikkerhetsstudier, begynner Plotkins tidligere uangripelige arv å rakne.
Kilde: The Unmasking of Vaccine Science (Brownstone Institute)
