enigma
De kontroversielle HPV-vaksinene byr ikke kun på bivirkninger og autoimmune sykdommer. En kritisk britisk studie fra 2020 etterspør også effekten av HPV-vaksinering. Nyere data viser at forekomsten av livmorhalskreft har steget med 54% hos unge kvinner i Storbritannia. Man gjenfinner lignende forhold i Norge og Australia. Forekomsten av livmorhalskreft var opprinnelig nesten halvert fra 1960-tallet og fram til vaksineoppstart.
54% økning i livmorhalskreft hos unge kvinner i Storbritannia
Tallene fra Storbritannia viser 54% økning av livmorhalskreft hos kvinner mellom 25 og 29 år i etterkant av HPV-vaksineimplementeringen. Det er sentralt å være oppmerksom på at myndighetene tilbød catch-up-vaksinering spesielt rettet mot jenter opp til 18 år mellom 2008 og 2011. I samtidighet oppfordret myndighetene også andre aldersgrupper å la seg vaksinere. Kampanjene resulterte i en vaksinedekning på 80% blant unge kvinner. Dette betyr at den vaksineeksponerte gruppa allerede i 2020 besto av kvinner opp mot omkring 30 år. Forholdet medfører at man med sikkerhet kan si at økningen i kreft har forekommet i en gruppe som i betydelig grad har mottatt vaksinen.
Tilsvarende situasjon i Norge
Norske tall befinner seg på nivå med de britiske – hvor man finner nesten en fordobling av livmorhalskrefttilfeller hos unge kvinner mellom 25 og 29 år etter HPV-vaksineimplementeringen i 2009. Mellom 2000 og 2009 ble det registrert 15 livmorhalskrefttilfeller for aldersgruppa, hvorpå denne hadde økt til 27 tilfeller mellom 2010 og 2019.
Markant aldersforskyvning underbygger vaksineassosiasjon
Fra myndighetens side har man forsøkt å skyve ansvaret over på de unge kvinnene – hvor argumenter begrunnet i lav test-compliance nevnes relatert til kreftøkningen. Hypotesen faller på sin egen urimelighet – da man på tungt historisk grunnlag vet at det var kvinner på omkring 50 år som primært ble rammet av livmorhalskreft – og absolutt ikke 25-29 åringer.
Dagenes statistikk omkring diagnostisk debut av livmorhalskeft fra Storbritannia avviker sterkt fra land som ikke vaksinerer, og hvor man finner en mer tradisjonell alderfordeling omkring livmorhalskreftforekomst – tilsvarende hva man tidligere fant i vestlige land. Det kan påpekes at tallene fra Iran omhandler aldersfordeling hos kvinner med diagnose, hvor tallene fra UK ser på aldersfordeling ved dignostiseringstidspunkt.
Krass kritikk av pharma-forskning
I 2020-studien som ble publisert i Journal of the Royal Society of Medicine, vurderer forskerne tolv publiserte randomiserte kontrollerte studier GlaxoSmithKline og Merck brukte for å underbygge vaksineeffekt av Gardasil og Cervarix. De britiske forfatternes konklusjoner gjengis i det følgende:
- Forsøkenes tvilsomme metodikk genererte så betydelig «usikkerhet» at påstander om effekt undergraves.
- Alderen på kvinnene som deltok i forsøkene var ikke representativ for den primære målgruppen for HPV-vaksinasjon.
- Studiene brukte svært restriktive kriterier for å ekskludere potensielle deltakere, og begrenset derav forsøkenes «relevans og gyldighet for virkelige omgivelser.»
- Forsøkene brukte «composite and distant surrogate outcomes» som i hovedsak gjorde det «umulig å bestemme effekter på klinisk signifikante utfall.» Det var derfor «problematisk å sette sammen vidt forskjellige former for dysplasi i forsøkenes sammensatte surrogat-endepunkter.»
- Forskernes uvanlig hyppige livmorhals-screening av studiedeltakere resulterte sannsynligvis i overdiagnostisering av lavgradige celleforandringer, hvor de overvurderte vaksinenes effekt i å forhindre disse. Royal Society of Medicine-forfatterne bemerker også at vaksineeffekt mot lavgradige celleforandringer ikke er noen garanti for effekt mot mer utviklede celleforandringer.
- Det mest tungtveiende argumenterer befatter seg med at det ikke gies sikkerhet om at HPV-vaksinasjon forhindrer livmorhalskreft. Dette fordi forsøkene «ikke var designet for dette resultatet, da dette vil ta tiår å utvikle.»
Diskusjon: Vaksinesvikt
Det er sentralt å være oppmerksom på at HPV-virus i de aller fleste tilfeller bekjempes av immunforsvaret. Av de omkring 200 undergruppene av viruset – kjenner man til at 12 kan være kreftfremkallende.
Opprinnelig var deler av vaksinekritikken rettet mot fenomenet replacement – med fortrengning av etablerte virus – hvor man finner at andre, potensielt mer kreftfremkallende virus vil kunne overta:
How will the vaccine affect other oncogenic strains of HPV? If HPV-16 and HPV-18 are effectively suppressed, will there be selective pressure on the remaining strains of HPV? Other strains may emerge as significant oncogenic serotypes.
New England Journal of Medicine
På dette grunnlaget ville det være interessant å få kjennskap til hvilke virusgrupper man gjenfinner hos de kreftrammede HPV-vaksinerte. Finner man at de er infisert av virus de er vaksinert mot? Eller finner man atypiske og mer skjeldene HPV-virus i biopsiene? Dersom virusene er atypiske vil fortrengingsteorien mulig ha relevans, og dersom man gjenfinner vaksinevirusene vet man noe omkring mulig svekket vaksineeffekt.
På bakgrunn av forskning relatert til mRNA-covid-vaksinene kjenner man i dag også til et motsatt immuniseringsfenomen – hvor immunforsvaret utvikler redusert sensitivitet med utvikling av IgG4-antistoffer ovenfor viruset/viruskomponenten det vaksineres mot. Dette fenomenet kan sidestilles med allergivaksiner hvor immunforsvaret framfor å reagere på en komponent – øves til å ignorere den. Med andre ord en lite hensiktsmessig strategi i bekjempelsen av et patogen.
Uavhengig av spekulasjoner omkring årsaksforhold – vet man at forekomsten av livmorhalskreft i en aldersgruppe som i stor grad er HPV-vaksinert er stigende i tidsmessig tilslutning til vaksineimplementeringen.
illustrasjon: adobe
