Det sentrale punktet i lovendringene er smittevernlovens § 4-3A. Blir endringene vedtatt får byråkratene en permanent blankofullmakt til å foreta dyptgripende inngrep i grunnleggende menneskerettigheter, slik vi alle erfarte ved de lovstridige corona-tiltakene.
Det er ikke lagt inn noen demokratisk ventil som sikrer at Stortinget beholder en overordnet kontrollfunksjon. Dette er svært dramatisk. Flertall av de folkevalgte går nå inn for at Stortinget på permanent basis skal avgi suverenitet til helsebyråkratiet i Norge, og i neste omgang til WHO.
Dette rokker ved hele maktfordelingsprinsippet og fører oss inn i en konstitusjonell krise.
Det er av største viktighet å se striden rundt § 4-3A i sammenheng med de pågående og stort sett hemmeligholdte forhandlingene av nye International Health Regulations (IHR) i WHO og pandemitraktaten. Denne sammenhengen er ikke behandlet av verken Helse- og omsorgsdepartementet i proposisjonen eller av politikere – ei heller av media til nå.
Situasjonen blir dobbelt dramatisk dersom man erkjenner de faktiske bestrebelser som WHO gjennom endringene i avtaleverket forsøker seg på – nemlig total maktutfoldelse. Dette blir av innsiktsfulle analytikere betegnet som et forsøk på et verdenskupp. Dette må sees på bakgrunn av at WHO er over 80% finansiert av verdens finanselite og legemiddelindustrien.
Ved å sikre at lovendringene er på plass før WHO-avtalen foreligger, sikrer regjeringen seg muligheten for å kortslutte en ratifisering i Stortinget. Vi ser at en rekke professorer innen rettsvitenskap og advokater sammen med noen få stortingsrepresentanter kommer med sterke advarsler.
Helseminister Kjerkol og regjeringen har åpenbart ført Stortinget bak lyset, noe som flertallet synes å akseptere.
Det er tid for bråoppvåkning!
